Noen ganger møter jeg mennesker som gir mye av seg selv.
Jeg husker ikke helt mitt første møte med Noah, men det var trolig på Røde kors kontoret i Tulkarem for ca 3 måneder siden.
Noah har arbeidet i mange år for Røde Kors, først i Qalqiliya og nå i Tulkarem. Hun er midt i 40-årene, velutdannet med Master i regnskap og økonomi og med mye nyttig livserfaring. Livet hennes har bydd på utfordringer som har gitt lærdom og livsvisdom.
Blikket hennes er mildt; det utstråler oppmerksomhet og empati. Jeg får raskt tillit til henne.
Noah har akkurat vært på ferie i 4 uker sammen med sin mor og to nesten voksne døtre. Jeg stikker innom hennes kontor dagen etter at hun er kommet hjem, og hun tar seg tid til å snakke med meg. Egentlig har hun ikke tid, men som hun selv sier:
-Noen ganger må jeg ta meg tid til annet enn jobb. Jeg liker å snakke med deg, så vi må bare utnytte de øyeblikkene vi kan ta.
Noah er av de menneskene som får en til å føle seg unik. Hun har sin fulle oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg føler hun har all verdens med tid til meg her og nå. Hun ser ikke på klokken eller gir tegn som får meg til å forstå at hun egentlig har det meget travelt.
I det daglige arbeider Noah med saker som er vanskelige. Det dreier seg om unge menn som er fengslet. Ofte er grunnen mistanke om motstandsarbeid mot okkupasjonen. Sakene behandles i militærretten, og her er det ikke alltid menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner som gjelder. I slike saker trenger familiene støtte og hjelp både for å finne ut hva som har skjedd og til å besøke sine familiemedlemmer som sitter fengslet i militærfengsler i Israel.
Vi bor rett i nærheten av ICRC kontoret i Tulkarem. Tidlig om morgenen kan vi enkelte dager se flere busser parkert langs veien utenfor kontoret. Da vet vi at det er familier som skal av sted for å besøke et familiemedlem i israelsk fengsel.
-Vi arbeider i det stille uten publisitet og samarbeid med andre organisasjoner, derfor har vi kontakter og tillit på begge sider av grensen. Jeg kan dessverre ikke fortelle om mitt arbeid i særlig grad. For å oppnå noe, må vi holde alt strengt konfidensielt.
Vi skifter samtaleemne, og jeg får henne til å fortelle om seg selv.
-Jer er født og oppvokst i Tulkarem sammen med foreldre og 3 brødre. Min far var ganske konservativ, men ønsket at alle barna skulle ha en god utdannelse, meg inkludert. Utdannelse er en god forsikring, sa han alltid. Moren min har støttet meg i alle valg jeg har tatt. Hun er fortsatt en god støtte for meg på alle måter.
-Jeg studerte regnskap og økonomi ved An Najah universitetet i Nabulus. Det likte jeg godt og gikk ut med de beste karakterene i mitt kull. Det var grunnen til at jeg også søkte om stipend for å studere videre i Jordan. Jeg ble sterkt oppmuntret til å gjøre det, og fikk stipend.
-Samtidig giftet jeg meg med en mann som studerte sammen med meg. Han gjorde det også godt. —-Etter noen år i Jordan søkte vi begge om stipend for å avslutte studiene i USA. Det var bare midler til en av oss, så jeg trakk meg til fordel for min mann. Avgjørelsen var min egen etter en prosess der mange var involverte i samtaler og anbefalinger. Det var ganske hardt.
-Heldigvis hjalp universitet meg slik at en foretningsmann fra Malaysia gav penger uten at han visse hvem jeg var. Slik fulgte jeg med min mann til USA for å avslutte studiene. Det var vanskelig å forlate min 7 måneder gamle datter hos min mor. Da jeg kom tilbake tok det tid før hun sa mamma til meg.
Det var en spesielt tøff tid.
Ulikt de fleste kvinner, har hun kun to barn, begge jenter. Det er heller ikke vanlig å skille seg fra sin mann, slik hun gjorde for flere år siden.
Hennes far fikk rett; utdannelse og jobb er en god sikkert å ha. Ofte er det ikke lett for kvinner å skille seg, men Noah greier seg. Hun bor sammen med sin mor og to døtre, og forsørger disse med den lønnen hun får som en av lederne ved kontoret i Tulkarem. Alle brødrene bor i utlandet, og faren døde tidlig. Han fikk ikke oppleve at hun gjorde det så bra på universitetet.
Jeg vet at jobben hun har, er krevende, og jeg undrer hvordan hun lader sine batterier og henter krefter til lange arbeidsdager med uendelige problemer.
-Jeg tar én lang ferie i løpet av året. I år gikk turen til Finland der min bror bor. Det er 10 år siden sist vi så ham.
-Jeg må vekk fra Midt-Østen for å slappe av, og ferien må vare i noen uker. I Finland unngikk jeg konsekvent nyheter. Det var godt. Her var det heller ingen som nådde meg på telefon eller e-post. Vi hadde noen fine uker sammen.
-Jeg har også forsøkt å gå fra arbeidet kl 16 om ettermiddagen, men likevel blir det dager da jeg jobber til sent på kvelden.
-De relativt få lyspunktene jeg opplever, tar jeg godt vare på. Dette gir meg nytt mot og nye krefter til å arbeide videre med disse tunge og vanskelige sakene.
-Min mor betyr mye for meg. Hun hjelper meg i det daglige med huset og døtrene mine. Selv om hun er 74 år, er hun sprek. Jeg glad for å ha mine nærmeste rundt meg.
Noah er ofte alvorlig, men har et godt og vennlig smil. Hun er raus med forståelse og lyttende øre.
Noen ganger treffer jeg sterke flotte kvinner som har valgt sin egen vei her i livet.
Noah er en av dem.
Hun har gitt meg nesten 30 minutter av sin tid. Takknemlig tar jeg farvel med en kvinne som ikke bryr seg om balanse i regnskapet i menneskelig møte med andre.
Å gi er viktigere enn å få, men kanskje er å gi nettopp å motta.
Noah betyr lys. Det passer bra; hun er et lys av håp for alle som søker hjelp hos henne.









