I forrige uke besøkte vi Abdul og hans familie.
For noen dager siden ringte Abdul. Han måtte absolutt snakke med oss for han hadde noe å spørre om.

Heldigvis har vi en fin uteplass utenfor kjøkkenet der vi på varme sommerkvelder kan sitte med våre gjester å drikke kaffe eller te. Abdul tok sin faste plass og hadde tydelig noe å snakke om. Han klarte ikke å vente lenger:

-Ahmed litt lei seg. Han ønsket også besøk av dere hos sin familie. Kan dere komme på besøk hos dem også? Kan dere komme i kveld?

Ahmed er Abduls bestevenn. Han ønsker også å vise fram sin familie. Dessuten er det status å få besøk av de eneste internasjonale i byen.
Vi svarer ja igjen, selvfølgelig vil vi det, men det må bli i morgen kveld, tidligst.
Abdul stråler opp:

-Nå blir Ahmed glad.
Abdul ringer ham med en gang og forteller at han har lagt fram ærendet sitt. Det passer aldeles utmerket i morgen kveld.-I natt får ikke Ahmed sove. Han gleder seg så til i morgen kveld!
Abdul er alvorlig, men vi smiler litt og tenker at dette sikkert er en overdrivelse. Klart gutten får sove, men Abdul er sikker i sin sak.  

Neste kveld møter vi guttene som avtalt midt i byen på en plass der ungdommen samles nesten hver kveld for å snakke og drikke kaffe. De viser oss vei til Ahmeds familie. Som sist har vi med oss litt kaffe og kjeks. Det er mer vanlig enn å ta med blomster.

Hele familien venter i spenning på oss utlendinger som bare kan si hei og takk på arabisk. Vi blir plassert på hedersplassen i stuen, og alle familiemedlemmer kommer for å hilse. Det vanligste er å håndhilse her i Palestina. Enkelte ganger treffer vi kvinner som ikke håndhilser på menn og enkelte menn som ikke håndhilser på kvinner, men det er ikke så ofte. Vi har lært å være litt tilbaketrukne og venter på hva de gjør.

Det tar ikke lang tid før vi får servering. Vanligvis kommer det brus først, deretter te og så kaffe. I tillegg serveres frukt og søtsaker. I mellomtiden kommer stadig noen mennesker innom for å hilse på oss. I Ahmeds blokk bor det mange slektninger og venner. Alle vet om vårt besøk og vil ta oss i nærmere øyesyn.

Alle arabere kan to setninger på engelsk:

-How are you?
-What’s your name?
Dette er noe vi alltid hører på gaten, i byen og overalt.

Vi kommuniserer godt ved hjelp av engelsk og kroppsspråk. De er opptatt av konflikten, muren, historien og framtiden, men også av oss, seg selv og koranen.
Kvelden går altfor raskt. Vi må snart gå, men først må vi bli med opp i neste etasje for å snakke med slektninger i Nederland via Skype. Den store begivenheten ved at de har internasjonalt besøk skal deles også med disse slektningene!

Mens noen snakker, peker Ahmed ut av vinduet, og vi ser lysene på andre siden av muren, kanskje 100m fra huset i luftlinje. Lysene litt lenger unna er kystbyen Netanya ca 15 km borte.     
Det er merkelig å snakke med slektninger i Nederland via Skype og samtidig se Netanya like ved Middelhavet. Vi vet at ingen av delene har de forhåpninger om å oppleve. Grensene er stengt og tillatelse til å reise ut av Vestbredden er omtrent umulig å oppnå.

På veien hjem spør Ahmed forventningsfull:

-Hvordan var det?

Vi svarer og mener hvert ord:
-Kvelden har vært fantastisk.  Tusen takk, Ahmed.

Mine tanker kretser rundt menneskelighet og materialisme.
Jeg vet at det Palestinske folkets gjestfrihet og åpenhet alltid vil være i min bevissthet for jeg opplever det hver dag.