Breaking the Silence er en gruppe tidligere soldater fra Hebron som forteller om sine opplevelser fra sin tid som soldat. Det hele startet med en fotoutstilling i 2004. Soldatene fra Hebron satte sammen bilder for å fortelle sin historie om hva de hadde opplevd som soldater. Dette har utviklet seg. Nå holder de foredrag for videregående elever om det å være soldat.
Det er en annen påvirkning enn det de vanligvis får ellers fra det israelske samfunn. Alle militærbaser er åpne og dermed også for besøk. På Memorial Day 7. mai er det vanlig at israelske familier feirer ved å la barna leke på tanks, kle seg ut som soldater og ”leke” med virkelige våpen. De fleste barn vet at det er forventet at de avtjener verneplikt, og dette er i deres bevissthet meget tidlig. Senere i ungdommen er planene klare helt til militærtjenesten som er 3 år for gutter og 2 år for jenter. Livet etterpå er ofte ikke planlagt.  Militærets plass i samfunnet vises ofte i reklame, og det er ikke helt uvanlig å se sivile bære våpen.

Soldatene fra Hebron har de siste 2 årene hatt bussturer til Hebron med spesielt interesserte for å vise og fortelle om sine erfaringer fra området. Dette gjør de i full åpenhet og i overensbestemmelse med myndigheter og politiet, men ikke uten problemer. Det er sterke krefter mot disse turene, spesielt blant israelske bosettere i Hebron. For 3 uker siden vant Breaking the Silence en rettsak i høyesterett om tillatelse om å holde disse turene. De er meget populære og går 1-2 ganger pr måned.
Da jeg fikk anledning til å melde meg på, grep jeg sjansen med en gang. Jeg har lenge sett fram til fredag 13. april, og det skulle bli en opplevelse jeg sent glemmer.

Vi var ca 20 deltakere da vi kjørte av gårde med en umerket buss fra busstasjonen i Jerusalem med retning Hebron. Turen fra Jerusalem til Hebron tar 30-40 minutter. På turen reiste vi forbi Betlehem. Nesten hele veien fra Jerusalem er det bebyggelse.  

I Hebron ligger muslimenes fjerde helligste sted etter Mekka, Medina og Jerusalem. Det er Abrahams grav. Vi kommer kjørende fordi, og i nærheten ligger også en jødisk bosetting. Vi kommer bare 100m lenger før vi stoppes av bosettere som blokkerer veien med biler og mennesker som stadig strømmer til.
Vi har to guider som er tidligere soldater i den Israelske hær og har tjenestegjort i Hebron. De kjenner til dette og har opplevd det før. Rolig forteller de at nå er det bare å vente. En av den går med videokameraet og filmer det som foregår. Han snakker med bosettere, de flokker seg om ham. Alle har fotoapparater, mange har videokameraer og noen har våpen hengende over skuldrene eller på hoftene. I dag er de mest aktuelle våpnene videokameraene. Alle filmer hverandre. Det er et komisk syn for oss ”fanger” i bussen. Vi oppfordres til å være rolige, vi får ikke lov å gå ut av bussen og tålmodig sitter vi på plassene våre og fotograferer det som foregår utenfor.   

Det strømmer til flere etter hvert. Politiet går rundt, filmer med sine videokameraer, snakker med alle, men gjør ingen ting. Noen soldater kommer også, men ingen ting skjer. Det er hektisk aktivitet på mobilene. Alle ringer til noen, de fleste til sine advokater. Menneskene går rundt hverandre og filmer, vi i bussen fotograferer og det hele er et underlig skuespill.

Vi blir sittende i 2,5 time. Noen må på toalettet. En politibil fylles opp med turdeltakere og kjøres av gårde til politistasjonen for å gå på toalettet. Flere har behov for et toalettbesøk, men det blir med denne ene turen. De har annet å gjøre enn å kjøre ”tissetrengte” utlendinger til politistasjonen der kapasiteten på toaletter er begrenset, får vi høre.
Guidene forteller at når vi kommer av gårde, kan vi stoppe hos en palestinsk familie og gå på toalettet alle 25 om vi vil! Der er det hjelpsomhet til det ikke finnes mer å dele. Slik er den grunnleggende palestinske mentaliteten.

Flere bosettere har med barna sine. En av dem har med sin 1,5 år gamle datter og plasserer henne i en barnevogn rett foran bussen. Alle knipser bilder og tar video! Det blir tilløp til diskusjon og høye røster, men det roer seg igjen når videokameraene surrer i nærheten.

Til slutt tillater politi og soldater at vi kjører videre 500 m. Da mener de at vi har fått tatt turen slik domstolen har gitt tillatelse til. Ifølge advokaten til Breaking the Silence er dette dumt å akseptere. I en ny rettssak vil en retttrett ha større gjennomslagskraft enn å ta turen 500 m til uten å få lov å komme ut av bussen. Bussen får lov å snu, mens vi følges av flere politibilder og soldater. Guidene holder oss hele tiden oppdatert på hva som skjer. Det er fortsatt usikkert hvor vi skal kjøre og hva vi gjør ut av turen. Etter enda noen telefoner til advokaten, fortsetter vi turen i områder der vi har lov å bevege oss for det meste på palestinsk jord.

Vi stopper ved en utpost. Det er et sted som bosettere setter opp campingvogner og smått, men sikker flytter flere til. Når antallet er kommet opp i ca 70 mennesker, forplikter den israelske stat seg til å sørge for vann og strømtilgang. Dermed er en ny bosetting etablert på palestinsk område!
Nær en bosetting finnes nesten alltid soldater. De beskytter bosettere mot palestinere. Slik utvider bosetterne sine landområder. Hvis palestinere går til sak for å hevde sin rett, taper de som oftest med begrunnelse ”sikkerhetsrisiko”. Bosettere trenger en buffersone mot palestinske bønder og tar for seg av landområder som er beitemark for får og geiter. Slik drives fattige palestinske bønder vekk fra gårdene sine. Noen lever heller ikke på gårder, men i telt eller huler. Når noen av disse hulene eller teltene etter hvert blir liggende litt for nære bosetterområder, får de rivningsordre. Det betyr at soldater innen en viss tid kommer for å rive ned teltene hulene. Da får de ikke noe forvarsel, og det kan skje innen få minutter når som helst på døgnet. Dette skjer stadig med hus som ligger i områder for nær israelere. Ofte protesterer palestinerne, og det blir rettssak, men i praksis er dette kun en utsettelse. Det har hendt at palestinere har vunnet saker i domstolen i Haag, men Israel bryr seg ikke om det, men fortsetter å ta områder fra palestinere på denne måten. Aggressive og voldelige bosettere er et viktig ledd i dette. Mange av de bosetterne som vi hadde utenfor bussen i dag, kommer fra USA. De er ideologiske og fanatiske i forhold til det å bosette seg i Det hellige land; det landet som Gud lovet det utvalgte folk.

Vi ender opp i et goldt og ørkenaktig område. Det er støvet, tørt og solen steiker over oss. Det finnes ingen skygger i et landskap uten trær. Den tidligere Israelske soldaten fører oss til en teltklynge 100-200m fra veien. Her tar vi all plass på gulvet i et stort telt. Vi sitter på puter med skygge for solen. Teltet er åpent på nesten alle sider, og vinden gjør det svalere og nesten behagelig. En mann forteller på arabisk og den tidligere israelske soldaten oversetter. Vi får høre en historie om ødeleggelse av huler, rivningsordre på teltene, innskrenkninger av beiteområder, voldelige bosettere på flere åser like ved som stadig trakasserer på ulike måter og om soldater som bare ser på når bosettere utøver skade mot dyr, oliventrær og mennesker.

Palestineren forteller rolig og nøkternt. Det samme gjør guiden vår. Etter en kort stund får vi alle te.
Det er tid for spørsmål.

-Hvor kommer vannet til teen fra?
Det er regnvann som er spart opp gjennom året og om 3 uker er det tomt. Da må vi kjøpe av israelerne helt til neste regnperiode om ca 6 måneder. Det kommer til å koste oss ca kr 15.000.

-Hvordan får dere til det?
I fjor fikk vi støtte fra den britiske stat. For i år vet vi ikke enda.

Jeg vet fra andre steder at ofte må palestinerne betale flere ganger den prisen israelerne selv betaler. Derfor spør jeg om hva den regulære prisen er.

-30 % av dette, er svaret, og jeg håper at verdenssamfunnet er klar over det når det hjelper palestinere med de mest daglige behov.

Egentlig er det den Israelske stat som har dette ansvaret på okkupert område.
Selvfølgelig er det strid om dette. Mye gjelder hvilke ord en bruker; okkupere, annektere eller ta land nærmest på hevd etter 3 år uten dyrking.
Det er også uenighet om en skal bruke ordet bosettere eller kolonister, bosettinger eller kolonier. Slik kan en finne eksempler på ulike faktorer, nyanser, meninger og syn på gammel historie som gjør denne konflikten så kompleks. 

Når jeg på vei til Jerusalem, hopper av bussen nær det stedet i Hebron mine kolleger holder til for å tilbringe to dager der, er jeg full av nye inntrykk.

Jeg kan tenke meg en litt tid for å fordøye dette, men slik er det ikke. En må bare ta det som skjer etter hvert som opplevelsene og inntrykker kommer.