Hebron er den eneste palestinske byen med jødisk bosetting midt i byen. Det nære naboskapet skaper forhold som gjør Hebron til et interessant sted å reise til for mange.
I dag skal mine kollegaer guide en gruppe skotske professorer, og jeg skal følge med.
Det er interessant å overvære forberedelsene. Jeg forstår at uansett forberedelser, må de ha alternativene klare, avhengig av hvordan soldater og bosettere ville oppføre seg når vi viser oss i gatene.
I sentrum av byen bor noen få hundre jøder, mens de ca 200.000 innbyggerne i Hebron ellers, er palestinere. Israelske soldater og politi har i flere år beskyttet jødene mot palestinerne på ulike måter. Resultatet av dette er:

• bevegelsesfriheten er sterkt begrenset for palestinere
• lite eller ingen handel i sentrum av byen
• sentrum er forvandlet til en spøkelsesby uten særlig aktivitet
• palestinsk fraflytting fra sentrum 

Etter turen med Breaking the Silence, er jeg klar for mer informasjon og nye inntrykk.

Gruppen er på ca 20 personer. Vi møtes i den travle og pulserende palestinske delen av byen før vi raskt går gjennom et sjekkpunkt for å komme inn i den delen der bosetterne bor.  Alle kom seg igjennom og på den andre siden.
Her er det stille, unaturlig dødt uten åpne butikker og nesten ingen mennesker i gatene utenom soldater som holder vakt. Etter hvert møter vi enkelte personer. Noen palestinere beveger seg hurtig fra ett hus til et annet. Det er shabbat i dag, jødenes fridag, og vi møter noen jøder som er på vei til synagogen. Ellers er alt stille, ingen biler, ingen butikker og meget få mennesker!

Vi kommer til en bratt trapp som leder opp til Cordoba skole, en palestinsk skole, som ligger midt i jødisk bosettingsområde. Ved trappen er en vaktpost fordi ingen palestinerne har lov å gå videre nedover gaten.
Mine kollegaer fører gruppen opp trappen som er den samme veien de hver dag følger barna til og fra skolen slik at de forhåpentligvis skal kunne gå trygt uten å bli kastet stein på av bosettere. Noen ganger må de vente med å gå videre og søke skjul, andre ganger skjer det ikke noe, kanskje ”bare” noen ukvemsord. Vi går forbi en port der det er tagget ”Gas the Arabs”.
Uhyggen føles i denne kunstige stillheten.

Hebron er for muslimer det fjerde helligste stedet etter Mekka, Medina og Jerusalem fordi her er Abrahams grav midt i et bygg som både er moské og synagoge. For jødene er også byen hellig.
Vi som skal inn i moskeen, sjekkes grundig av israelske soldater. Det tar altfor land tid, tidsskjemaet sprekker og improviseringen starter. Det blir en rask tur inn for å se, før vi går gjennom en trang shoppinggate som begynner så smått å våkne til liv etter lang tid uten aktivitet. Palestinerne holder til på bakkeplan, mens bosetterne bor oppe i etasjene.  Over oss er det spent hønsenetting for å fange opp det meste av det bosetterne fra tid til annen kaster ned på palestinerne som beveger seg i den trange gaten.  De renser nettingen for søppel en gang i blant, men jeg ser det er en stund siden nå, eller er det ikke det?

Tiden går fort.
Vi avslutter hos en palestiner som eier et stort hus med litt hage rundt. Han viser oss sitt hjem og forteller hvordan det er å ha bosettere som nærmeste nabo. Han eller kona er bestandig hjemme i tilfelle de får besøk av bosettere som ønsker å ødelegge noe utvendig eller innvendig. Vi får se og høre om det meste; ødelagte drueranker, frukttrær og vinduer, soverom som er rasert og noen grøsser når han forteller om sin sønn som ble skadet av en bosetterkone.
En dag puttet hun steiner i munnen på gutten før hun vred hodet hans ned mot bakken slik at tennene hans ble ødelagt.  
Han forteller videre og viser noen videosekvenser av bosettere som kommer på ”besøk”.

Som alltid, er gjestfriheten stor. Alle får plass i den lille stua, og de byr på søt og leskende drikke i varmen. Mange i gruppen blir stille og alvorlige. Førstehånds informasjon om forholdene på grasrotplan rører de fleste sterkt. Det hele er utrolig, men nå har de sett, hørt og følt stemningen i byen. Dette er faktisk en del av virkeligheten.

Vi kommer oss tilbake til den delen som er fullstendig palestinsk uten noen bosettere. Her er det naturlig aktivitet og støy slik det skal være på en travel dag i en palestinsk by.

Den ene etter den andre takker for turen som faktisk er blitt nærmere 4 timer lang. En sier:

-Takk for nøktern og faktaorientert informasjon. Her trengs ikke noe fargelegging av historiene. Virkeligheten overgår i dette tilfelle min fantasi!
Jeg er enig!