I Hebron området er det bosettingsproblematikk som er hovedfokuset.  Det gjelder også ute på landet utenfor byen. I det siste har det vært riktig ille i Susyaområdet sør for Hebron. Her lever beduiner i sine telt, gjeter sauer og geiter, lever i pakt med naturen og greier seg med utrolig lite. Bosettere tar stadig mer landområder på bekostning av beduinenes beiteområder. I det siste har bosettere angrepet beduinene på sabbaten. De kommer i flokk ofte maskerte slik at de ikke skal kunne gjenkjennes når beduiner og internasjonale som oss tar video av dem. Når det er internasjonal tilstedeværelse, ser det ut til å være færre angrep. Derfor er mine kollegaer hos en eller annen beduinfamilie hver fredag og lørdag. Denne gangen er det Linda og jeg som skal overnatte hos dem. Jeg gleder meg.

Vi tar en buss til en liten by som heter Jatta. Her møter vi Nasser som henter oss og kjører den veien han som palestiner har lov å kjøre. Bilen hans står i stil med veien vi kjører på. Det er et under at vi kommer fram. Jeg blir bilsyk!
Tidligere bodde Nasser og hans familie i huler. Disse befant seg for nære bosettingene og fikk rivningsordre. Rivingen av huler ble gjennomført og nå bor de i telt. Det er heller ikke lov, så rivningsordren på teltene, kan bli gjennomført når som helst.

Jeg hilser på hele storfamilien, gamle og unge. Vi blir plassert i stueteltet, der gjester en sjelden gang sover. Hele kvelden sitter vi og snakker, spiser og har det helt topp.
De har fortsatt regnvann fra i vinter, men det kommer til å ta slutt i løpet av juni. Da må de kjøpe vann fra bosetterne/israelerne til en meget høy pris. De vet enda ikke hvordan de får penger til det, men trolig blir det en ordning med støtte fra ett eller annet europeisk land/organisasjon.
Jeg undres om de som støtter, vet at de må betale en skyhøy overpris for vannet?
Strøm har de også, men dette kommer fra et lite sol- og vindanlegg. Flere spørsmål dukker opp i mitt hode:
Er solcellene effektive?
Hvor kommer de fra?
Kunne dette ha blitt brukt mer og utviklet mer?
Kunne dette ha utviklet seg til en næring i Palestina?
Kunne dette ha skap arbeidsplasser, verdiskapning og bidratt til en mer holdbar økonomi?
Er det mulig å overkomme alle hindringer?
Hadde dette vært effektivt pressmiddel overfor Israel?
Er dette interessant?
Hvem er interessert og hvem kan gjøre noe?

Dette er spørsmål jeg synes er meget interessante, men som jeg sjelden kommer til bunns i.

Det er tid for å sove. Vi finner en madrass hver. Jeg har med lakenpose, men bruker den ikke. Det er varmt nok. På tre sider er teltveggen rullet opp, og jeg ligger med utsikt til stjernehimmelen. På en åskam i nærheten ser jeg lys fra en bosetting. Lysene fra en militærbil når oss, og en lyskaster fra en annen bosetting sjekker vår aktivitet på kvelden. Dette er beduinene vant til, men barna er ofte redde fordi de ikke forstår alt. Kanskje er de like bra. Virkeligheten er ubehagelig. Jeg sovner faktisk bekymringsløs og trygg.
Er jeg blitt vant til dette allerede?
Er jeg blitt litt overfladisk?
Er jeg for dum til å være redd?
Jeg våkner noen ganger i løpet av natten fordi hundene starter å bjeffe vilt. Beduinene har flere hunder. Noen går løse, men de klappes aldri. De betraktes som urene og er der på grunn av vakthold.
Bestefaren i familien kommer med en lommelykt og undersøker hva som er på ferde i teltleieren. Trolig er det bare et dyr, men det kan være mennesker. Kanskje sjekker han fordi vi er her som gjester, tenker jeg, og sover videre. Søvnen er lett, men jeg hviler og neste morgen våkner jeg klar til å delta på sauegjeting kl 6.

Det er greit for beduinene å ha internasjonale med seg på denne jobben fordi da vegrer forhåpentligvis soldater og bosettere seg for å angripe beduinene.
Bestefaren, to sønnesønner, Linda og jeg drar av sted sammen med en flokk sauer og geiter. To hunder følger med på litt avstand. De er ikke opplært til gjeting, men er med som en viss sikkerhet.

Vi beveger oss ikke langt fra teltene, før vi ser de to første soldatene. De holder vakt over ”buffersonen” mellom bosettere og beduiner. Forrige ettermiddag kikket vi med kikkert på en gruppe bosettere som var sammen med to soldater på nærmeste åskam. De gjorde det samme. Tragikomisk.
Slik vet de at vi er til stede og kommer trolig til å holde seg på sitt område. Vi vet at spesielt soldater ikke ønsker å skade internasjonale.

En annen gjeter tar med sin saueflokk inn i buffersonen, men soldatene sitter stille. De ser ham ikke. Landskapet her er bakkete, fullt av steiner, småkratt og noen oliventrær. Det må være perfekt for geriljakrig, tenker jeg. De som bor i området, kjenner det utrolig godt, ser alt og kan også gjemme seg lett. Flere ganger har jeg opplevd at de ser ting i landskapet lenge før meg. Jeg synes alt er likt, og for første gang i mitt liv har min gode retningssans ikke fungert.

Når soldatene ser gjeteren, har sauene nesten beitet ferdig. Han får beskjed om å flytte seg og gjør det meget langsomt. Vi gjør avtale med bestefaren og guttene om å gå til den andre gjeteren og snakke med ham. Da støtter vi ham også. Alt forgår åpent og synlig for både soldater og bosettere. Gjeteren er ung, han har med to unger og snakker godt engelsk. For noen uker siden, fikk han et kamera av en fredsorganisasjon, Betselem, for å ta video hvis noe skjedde. Han har allerede mye å vise oss. Vi sitter i ukanten av buffersonen, han byr på te og uforstyrret har vi en lang og fin samtale sammen. Sauene lystre ham på lyd og bevegelser. Det er imponerende. Han kan yrket sitt. 

Senere inviterer han på frokost. Vi har ikke spist og takker ja. Her får vi treffe flere familier og generasjoner. Vi tar bilder, snakker, ler og trives. Det er utrolig hva en kan forstå uten å kunne samme språk!
Han blir med oss tilbake til vår ”vertsfamilie” og forklarer at de alle er som en stor familie og at vennskapet er godt.

Nasser kjører oss tilbake senere på dagen. Det er ikke lett å ta farvel med mennesker som jeg på kort tid har blitt glad i og som har behandlet meg så godt.

På vei hjem til Tulkarem, får jeg god tid til å tenke på 3 dager fulle av intense inntrykk.
Jeg er glad for at jeg er norsk. Samtidig har jeg det meget godt her. Jeg har enda ikke vært redd. Det er en fantastisk opplevelse å leve sammen med palestinere og leve som en palestiner. Selvfølgelig blir det ikke helt det samme, men så nært som jeg tror det går an for en utlending.
Andre internasjonale jeg vet om, lever helt annerledes. 
Jeg undrer meg alltid over hvor godt jeg blir mottatt. Følelsen av gjestfrihet er overveldende, og de forventer ingen ting tilbake.

Når noen spør meg hvor jeg bor, er svaret Tulkarem. Om noen uker er svaret Veldre. Da har jeg programmert meg tilbake til min egen verden, men minnene fra Palestina vil være sterke. Hvordan de vil prege meg i framtiden, vet jeg ikke.
Jeg tror oppholdet vil sette spor i lang tid framover, trolig for alltid.  

 

Jeg takker beduinene for oppholdet. De takker også og ber meg komme igjen. Jeg sier ”ensjalla” og vet at det antakeligvis ikke kommer til å skje.
I slike stunder er jeg glad for å kunne ta på meg solbriller.