I Tulkarem finnes to flyktningleire. Den største er Tulkarem Camp med over 18.000 innbyggere. Denne ble opprettet i 1950. Det betyr at de fleste av innbyggerne er født i flyktningleiren.Etter at staten Israel ble opprettet i 1948, brøt det ut krig og mange i Palestina måtte rømme fra sine hjem. De fleste i Tulkarem Camp bodde før 1948 i landsbyer omkring Tulkarem på landområder som i dag tilhører Israel. 

Palestinsk historie er ikke helt enkel. Før 600 e.Kr snakker en om palestinske jøder i området. Etter ca. 630 e.Kr. ble området erobret av araberne, og de fleste ble muslimer. Korsfarerne på 100-tallet og det osmanske riket på 1500-tallet satte sitt preg på utviklingen. På 1800-tallet vokste nasjonalismen i Europa, og mange jøder flyttet tilbake til de Palestinske områdene. Sterke krefter arbeidet for et nasjonalt hjem for jødene på 1800- og 1900-tallet. Balfour-erklæringen, første verdenskrig og en stadig større jødisk innvandring til Palestina, medførte økende motstand fra palestinske muslimer. Antisemittisme og jødeforfølgelse under andre verdenskrig medførte et større innvandringspress i Palestinske områder. Etter hvert mistet britene kontrollen og trakk seg ut av Palestina-mandatet i 1948. FNs delingsplan fordelte landet i en arabisk og jødisk del med virkning fra 14. mai 1948. Siden den gang har det vært stridigheter om landområder, grenser og gjensidig aksept av en jødisk og en arabisk stad.
Etter 14. mai 1948 fikk palestinerne støtte av omkringliggende araberstater, og de gjorde opprør mot at landområder ble tatt fra dem. Det ble krig, og mange palestinere måtte flykte fra sine hjem. I desember 1948 vedtok FN at alle palestinere som ønsket å flytte tilbake til sine hjem, skulle få lov til det så snart som mulig.
FN opprettet FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, for å ta seg av flyktningene. Som følge av krigen ble også en del jøder flyktninger, men disse ble etter hvert integrert tilbake til det israelske samfunnet. Palestinerne forble flyktninger, og dette er fortsatt ett av hovedproblemene i konflikten mellom Israel og Palestina. Hva skal gjøres med flyktningene?   

 

De første årene bodde flyktningene i telt. Etter hvert bygget UNRWA hus, der en familie på 10-15 personer fikk ett eller to rom. Siden har standarden sakte blitt bedre gjennom UNRWAs arbeid, men stadig bor de tett. UNRWA er fortsatt en hovedårsak til at flyktningene greier seg med det aller nødvendigste. De har et visst samarbeid med myndighetene i Tulkarem, men som et eget samfunn har de et lite sykehus og ordner med skolegang for alle i minst 9 år. Etter det kan det være vanskelig for familiene å ha råd til mer skolegang.
Det finnes en mulighet til støtte for å gå på et universitet i Ramallah ytterligere 2-3 år etter 12 år på skole, for å få en utdannelse. Mange blir lærere.Fred og krig påvirker flyktningleiren umiddelbart. Da den første intifada brøt ut i 1987, ble de fattige i flyktningleiren enda fattigere. Etter Oslo-avtalen i 1994 ble det bedre i flere år, helt til den andre intifada brøt ut i 2000. Siden den gang er forholdene blitt verre, særlig de to siste årene har vært ille. Arbeidsløshet er offisielt 20-30 %, men trolig er det en god del høyere. I enkelte landsbyer snakker vi om 70 %. I Tulkarem kan det godt være 50-70 %. 

For mennesker som ikke er vant til palestinske byer, er det vanskelig å se hvor en flyktningleir starter og stopper. Tulkarem Camp ligger i Tulkarem og er en del av byen.
Etter hvert legger jeg merke til hvor trangt de bor, men husene innvendig skiller seg ikke bestandig så veldig mye fra andre leiligheter. I leiren finnes butikker, håndverkere, frisører, ungdomsklubber, skoler, med mer. Det er et lite samfunn i Tulkarem by der menneskene lever sitt eget liv delvis adskilt fra de andre utenfor leiren, men friheten til å bevege seg overalt, er til stede. Slik er det vanskelig for meg å se forskjell på menneskene i Tulkarem om de kommer fra leiren eller ikke.  Hver lørdag besøker jeg The Women’s Center for å snakke engelsk med de som ønsker å snakke engelsk med en utlending. Det er innimellom ganske mange, så vi er ofte to personer med to grupper. Likevel er det en utfordring å kunne gi nyttig ”undervisning”. Jeg legger vekt på konversasjon og forsøker å snakke om temaer de er opptatt av. På den måten håper jeg å få dem til å snakke mer engelsk enn arabisk.
Etter en time med det ”formelle”, blir jeg vanligvis invitert til en eller flere familier på te, kaffe og mat. Da fortsetter vi å snakke engelsk fordi jeg ikke kan arabisk. Som oftest er jeg ikke hjemme før sent på kvelden. Menneskene er gjestfrie, åpne og veldig sosiale.
Er en asosial av natur, får en utfordringer her. Det nytter ikke å være innesluttet og sær.

Suhair er vakker kvinne i 30-årene. Hun har datautdanning og fungerer som leder på kvinnesenteret. Der arbeider hun 6 dager i uken, 12 timer hver dag. Hun er også flyktning og flyttet i 1994 fra en flyktningleir i Jordan og hit til Tulkarem der resten av storfamilien bodde.
Dessuten trodde de på bedre tider i palestinske områder etter Oslo-avtalen. Slik skulle det ikke gå. I stedet for en sluttføring av Osloavtalen, brøt den andre intifadaen ut i 2000.
 
Suhair er mer dyktig enn heldig. Hun håper hun kan beholde jobben sin i framtiden også. Faren er død, derfor er hennes 4 onkler viktige støtter for familien. Hun har 4 søstre og 2 brødre. Suhair er en blid og glad kvinne. Når jeg spør om hennes framtidsdrømmer, blir hun alvorlig en liten stund. Stille sier hun at de fleste her lever i nuet og tenker ikke så mye på framtiden annet enn at de håper på bedre tider. De fleste setter sin lit til Allah. ”Ensjallah”.

I 2003 minnes hun to uker uten vann og strøm. Det var portforbud. Ingen kunne bevege seg utendørs. Israelske soldater kom og lette etter unge menn. De fleste hadde greid å flykte til venner i landsbyene omkring. Forvarselet kom fordi dette startet i andre byen lenger nord før det skjedde i Tulkarem Camp. Dette var en spesiell og tøff opplevelse.

-Siden 2006 har det igjen vært vanskelig. Virkningene av isolasjon, muren, lite bevegelsesfrihet og lite arbeid, gjør livet sakte men sikkert litt mer depressivt. Derfor lever vi her og nå, gleder oss med de små, positive, daglige hendelser, uten å tenke på framtiden for ofte. Vi har fortsatt håp, men livet er vanskelig.  -Jeg tenker på planer for senteret. Så snart vi får penger, utvider vi aktivitetstilbudet. Her ved kvinnesenteret ønsker vi å utvide med flere tilbud som bibliotek, mer engelskopplæring, håndarbeid med mer. Vi har planene klare, og vi samarbeider godt med ungdomssenteret som har gode tilbud for ungdommer, spesielt gutter i tenårene. De får mange idrettsutfordringer.
Visste du at fotball laget i Tulkarem camp er kjent for å være det beste i Palestina?

Suhair smiler igjen og forteller videre om leiren.
-UNRWA drives kun av folk fra leiren. De blir valgt for 4 år om gangen. UNRWAs aktivitet medfører en del arbeidsplasser i leiren. De fleste av disse jobbene går på omgang slik at så mange som mulig skal få arbeidserfaring. Slik har de arbeid 3 måneder om gangen. Noen greier å skaffe seg arbeid utenom leiren selv om de fortsetter å bo her.

 

Det er vanlig blant alle palestinske storfamilier å hjelpe hverandre. En storfamilie omfatter foreldre, søsken, tanter, onkler og søskenbarn. De eldste blir tatt vare på, men de fleste blir ikke så gamle som 80 år.
De lever tett innpå hverandre og er avhengig av hverandre, på godt og vondt. Et slikt liv medfører selvfølgelig slitasje, spesielt om et barn ikke blir gift og bor sammen med foreldrene. De sosiale reglene er meget strenge og brytes ikke på grunn av rykte og sosial aksept. Det gjelder hele samfunnet, men det virker som om reglene i flyktningleirene er litt mer konservative enn ellers. 

-Vi skulle gjerne ha hatt noe jord, slik at vi kunne ha dyrket litt mat til eget bruk, slik de fleste ellers har tilgang til. Det er med å vanskeliggjøre problemet med flyktninger i Palestina, avslutter Suhair.

Sammen med muren, bosettingene og Jerusalem er flyktningene av de største utfordringer i Israel/Palestina konflikten.