Det israelske samfunn er et mangfoldig samfunn. Med utallige grupperinger og meninger om konfliktene i Midt-Østen.

Dette ser vi også litt av når vi overvåker sjekk punkter og kommer i snakk med soldater.
De fleste er 18, 19 eller 20 år, med mye trening i å forsvare landet sitt og lang påvirkning rent mentalt. De handler raskt, det skal ikke mye til før de tar aksjon. Sikkerhet er et viktig.

Ofte på sjekk punkter kommer de bort til oss for å snakke, noen er hyggelige og andre er uhøflige. 

En av de første gangene jeg var på Beit Iba, som er et relativt stort sjekk punkt inn til Nabulus fra vest, kom en soldat bort til meg fordi jeg forsøkte å snakke med noen palestinere som var satt i ”varetekt”.

-Her kan du ikke være, sa han ganske bestemt.
Jeg hadde beveget meg over en lav sperring for å høre bedre hva palestinerne hadde å fortelle om hvor lenge og hvorfor de satt der. Jeg visste jeg hadde tøyet grensene, men en dum utlending får i første omgang bare tilsnakk.
-Å, hvorfor ikke? Hvorfor har dere forresten holdt disse tilbake?
Noen ganger forsøker jeg å komme i posisjon til å stille spørsmål,-  ikke bare besvare spørsmål.
-De har forsøkt å komme seg over på den andre siden ved å unngå sjekk punktet. Dessuten må vi sjekke dem litt ekstra, og det tar tid.
Det var ikke mye å si på det.
-Hva er det du egentlig gjør her? ville han vite.
Våre svar er åpne og ærlige, vi lyver ikke, men noen ganger trenger vi ikke å si så mye før de neste spørsmålene kommer. De er ofte nysgjerrige på hvor vi kommer fra, alder, hva vi mener og hva vi gjør. Noen ganger søker de kontakt i en ellers meget kjedelig ”jobb”.

 

For noen dager siden var vi på et sjekk punkt et stykke utenfor Tulkarem. Klokken var passert 8 om morgenen, og solen stekte allerede varmt fra skyfri himmel.

-Kom hit i skyggen og vent her under taket, så skal du få litt vann også. Det er altfor varmt for deg i solen uten noe på hodet.
Jeg takker alltid høflig nei til et slikt tilbud. Uansett vil det være feil signal å gå både til palestinere og israelere.
Han kommer helt bort til meg i stedet.
-Jeg anbefaler deg å passe deg for disse arabiske bilførerne. De kan være hyggelige mennesker, men kjøre kan de ikke. Det er ganske risikabelt å være her.
Hva gjør du forresten her?
Jeg forteller kort og han sier:
-Det er to siden av denne konflikten. Dere må også tenke på oss.
Jeg svarer at vi faktisk også ønsker å støtte israelere som arbeider for en konstruktiv fredfull løsning.
Da sier han overraskende:
-Det er mange av oss som mener at palestinerne skal få sitt eget land, men spørsmålet er hvordan det skal skje.
Vi snakker videre, og jeg lytter spent når han er enig i at Israel vil ha store problemer med fred i eget land uten en ytre fiende.
-I vår land er det store motsetninger, og vi kommer til å ha store utfordringer med dette i framtiden.
Jeg observerer at han har grått hår. Han forteller at han har vært i militæret i 20 år og at han hvert år kommer tilbake for avtjener sin verneplikt i en måned. Det er ikke første gang jeg opplever at eldre soldater, de såkalte reservene er reflekterte og hyggelige.

Han inviterer meg enda en gang til å stå i skyggen mens jeg venter på min kollega som kjøper vann. Jeg takker høflig nei enda en gang. Soldaten forteller litt om sine barn før han tusler tilbake til de andre soldatene, mens jeg undrer meg over hvordan han holder ut i en måned hvert år med et så meningsløst arbeid. Kanskje tenker han på det selv også!   

 

Nylig opplevde jeg en helt annen type soldat.
Jeg var igjen på Beit Iba. Denne dagen var soldatene spesielt opptatt av å holde køene pene og rette. De herset med folk som ikke sto akkurat slik de ville. En av soldatene ba meg gå langt unna. Jeg sa at vi alltid pleide å stå der og flyttet meg litt lenger bak, men ikke så langt som jeg forsto at han ville. Etter ca en time, kom sjefen bort til meg og spurte om jeg ikke hadde fått beskjed om å gå lengre vekk.
-Du har to valg. Enten går du gjennom til Nabulus eller så går du ned dit, og han peker på et sted ganske langt borte.
-Hvis ikke, ringer politiet og arresterer deg!
Rolig sier jeg at det er ok; jeg skal gå.
Jeg skal faktisk til Nabulus. Det passer godt å gå nå. Faktisk hadde vi tenkt å avbryte arbeidet her for i dag.
Jeg er selvfølgelig ikke redd, for truslene kan vanskelig gjennomføres, men han er ikke til å diskutere med, det forstår jeg. For ikke å lage ubehag eller forsinkelser for palestinere i kø, unngår vi ofte å starte diskusjoner for slike detaljer.
Jeg avsluttet arbeidet og besøkte Nabulus.

Andre soldater ønsker å fortelle hvordan virkeligheten faktisk er. Dette er noe av det jeg liker aller minst. Når en ung gutt i maktposisjon skal fortelle meg hvordan jeg skal forstå konflikten, kjenner jeg at jeg må hente fram den rolige og tålmodige holdningen, for ellers lar jeg irritasjonen over belæringen, ta overhånd. Det er lite konstruktivt. 
Det er nesten komisk å høre hvordan palestinerne er. Noen ganger spør jeg om han har bodd her og opplevd dem slik jeg gjør nå. Det hjelper ikke, sannheten har han like fullt. Da smiler jeg litt sørgmodig og oppgitt og håper han med tiden skal kunne reflektere litt annerledes over sine oppgaver. Jeg vet det er vanskelig med så mye påvirkning og press som de utsettes for.

Er det jeg som er litt ensporet nå?
Alltid må selvrefleksjonen inneholde kritiske korrigeringer til meg selv.
I denne konflikten er det få, kanskje ingen absolutte sannheter.

 

• Det er en underlig opplevelse å høre en soldat snakke hyggelig til meg samtidig som han peker på meg med et våpen. Dobbeltkommunikasjonen er slående.
• Jeg møter også den lille, litt puslete ferske soldaten som stammer når han snakker engelsk til en utlending og voksen som meg. Tøffheten er fraværende bortsett fra uniform og gevær.

  En gang traff jeg en soldat som så ut til å være 14 år. Han bar et gevær som virket altfor stort til den spede skikkelsen.

• En er student, men må ut en måned hvert år likevel. Han intellektualiserer konflikten og bringer den opp i uangripelige høyder der historikk, kultur og logikk er ingredienser i en delikat sammenblanding.
• Jeg betrakter soldaten som vennlig snakker med alle palestinere som passerer, mens han sjekker ID-kortene ganske nøye. På litt avstand ser det ut til at de er gamle bekjente som veksler hyggelige ord til hverandre eller kanskje det er en meget ”service minded” forretningsmann som vet hvordan han skal behandle kunder slik at de kommer tilbake til forretningen. I denne situasjonen blir disse tankene absurde, slik scenene som jeg observerer, er det.   
• En dag snakket jeg med 3 soldater samtidig, delvis 4. Jeg spør hvorfor 2 personer blir holdt tilbake. Det er en rar opplevelse å høre hvordan de nærmest ivrig forklarer meg det, som en liten flokk barn som kappes om å fortelle hvordan det hele egentlig gikk for seg. Da tenker jeg at den soldatjenta jeg har foran meg, er på samme alder som mine to døtre! Hun forteller litt barnslig, men reelt nok, hvem som startet hele konflikten. Det er nødvendig med forsvar, sikkerhet for frykt og svar på tiltale.

 

Jeg opplever både israelere og især palestinere som meget dyktige til å lese nonverbal kommunikasjon. Min læring i dette er fantastisk. Jeg vet at mine tanker avslører meg, og jeg trener på nullstilling slik at jeg på alle måter stiller med åpent sinn. Det er helt avgjørende med refleksjon og innhenting av energi etterpå.
Som regel går det fint. Jeg har fortsatt overskudd og føler meg vel, selv om inntrykkene i møter med mennesker er intense.