Det er en ting jeg virkelig kunne ha ønsket meg en endring på i Palestina, og det har med søppel og avfallshåndtering å gjøre.

Holdningen til ryddighet på offentlige plasser er annerledes enn slik palestinere vanligvis har det hjemme. Der er det ofte pent, ryddig og rent.  Når det blir for ille, setter de fyr på søpla langs veikanter og andre steder. Det finnes et system for henting av søppel, som blir fraktet til nærmeste fylling hvor de brenner søppel kontinuerlig.

Nylig var jeg på besøk i nabobyen Qalqiliya. Der møtte jeg min kollega fra Ungarn som holder til i en liten landsby i nærheten. Den heter Jayyous og har 3500 innbyggere. Vi dro på en konferanse om forurensing og søppelhåndtering. Det var ganske interessant å høre hvordan de er i første startfase med praktiske prosjekter om temaet. Representanter fra Palestinske myndigheter i Ramallah var til stede.

Som alltid når palestinere tar opp et tema, trekker de historiske linjer først. De poengterer rett nok at dette er et globalt spørsmål også. Miljøvern er komplekst uansett om det er globalt eller lokalt.
De kommer raskt til de lokale faktorene:

·         Søppel fra husholdninger

·         Fabrikker som forurenser miljøet

·         Forurensing som følge av handel og transport

·         Mye avfall kastes på samme plass og alt brennes

·         Forekomsten av kreft er høy

·         Trenger systemer og bygging av fasiliteter som kan håndtere resirkulering

Noen fakta presenteres av representanten fra Ramallah:

·         0,4 – 0,6 kg søppel pr person pr dag i landsbyer

·         0,8 – 1,2 kg søppel pr person pr dag i byer

·         Gjennomsnittlig 0,7 kg søppel pr person pr dag i Palestina

·         60 % av søpla er organisk avfall

·         15 % plastikk, 12 % papir, 4 % glass, 9 % annet

·         Publikum betaler for søppelhåndtering sammen med elektrisitets- og vannregningen

·         50 % av søpla brennes og skaper forurensing til luft, jord og vann

 

Det er tydelig at dette er et aktuelt tema for tiden.

To uker etter møtet i Qalqiliya er det et møte i Tulkarem. Tilfeldigvis får jeg greie på tid og sted. Jeg finner fram, men det er ingen tilstrømning av publikum. Guvernøren, borgermesteren og andre viktige personer kommer og utgjør panelet av talere.
For meg er dette formelt og preget av styring ovenifra og ned. Jeg har noen til å oversette, men mister nyansene. 
Hvis jeg skal si noe om palestinernes svakheter, er det evnen til å holde møter; planlegge og gjennomføre. Med min travle og vestlige referanseramme er disse møtene ineffektive.

 

Denne gangen er det spesielt fokus på de to store søppelbrenningsplassene utenfor Tulkarem. Her brennes søppel kontinuerlig til stor sjenanse og miljømessig problem for folk flest. Angivelig brukes søppelplassen også av israelere som dumper søppel etter mørkets frembrudd.

Vi hører også om den israelske kjemiske fabrikken, Geshouri, som forurenser luft og jord i området. På 1980-tallet ble den flyttet fra Israel til Palestina nettopp fordi den forurenset så mye med farlige utslipp. I dag ligger den akkurat på grensen mellom Israel og Vestbredden ved Tulkarem. Israelerne har minimale problemer med den blant annet fordi været stort sett står fra vest og bringer luften innover palestinske områder. Dessuten er for det meste palestinere som arbeider ved fabrikken.
 Hvis de snakker for mye om forholdene der, får de sparken, og det har de ikke råd til. De fleste er meget fattige og har ikke muligheter for andre jobber. Ingen jeg har snakket med, vet hva de produserer ved fabrikken. Eller kanskje vil de ikke si det?
Verneutstyr brukes i liten grad, og tre-skiftsordningen høres ut til å være ganske ugunstig og tøff.

 

Jenin er en ganske stor by helt nord på Vestbredden, men det tar vanligvis bare 30 minutter dit. Planen er at all søppel fra Tulkarem skal kjøres dit for resirkulering og spesialhåndtering. Her har de et stort anlegg med kapasitet til mer enn den søpla som finnes i Jenin-området. Hvis/når dette blir en realitet, kommer de to store søppelplassene i Tulkarem til å bli fjernet. Ingen vil da se at dette en gang har vært en søppelplass. Hvordan det går, får tiden vise.
Igjen er Palestinske myndigheter avhengig av internasjonale midler, teknologi og støtte.

 

Noen dager senere er jeg på tur til byen Jayyous. Jeg sitter i en liten buss ved siden av to unge kvinner.  En av dem spør meg litt irritert hvorfor jeg tar bilde av en søppelplass når landskapet omkring er så vakkert. Jeg forklarer at jeg har vært på to møter om temaet og forteller om prosjektet i Jenin og planene for Tulkarem. Jeg sier at søppelplassene trolig er fjernet neste gang jeg kommer hit til Tulkarem. Irritasjonen forvandres til nysgjerrig interesse, og de ønsker å vite mer om noe de selv ikke har hørt om enda. De blir glade når de hører om planene. Dette er nyheter for dem, og de stiller spørsmål om når og hvordan dette vil skje. Vi oppnår raskt god kontakt og snakker også om andre ting. Bussen fylles av vår kommunikasjon og latter. 

 

Jeg har lyst til å finne mer ut om prosjektet i Jenin, men tviler på at tiden jeg har igjen her, strekker til. ”Ensjalla.” (Har jeg blitt litt palestinsk?)

Søppelhåndteringsproblematikken kan iallfall skyte fart hvis det blir en grasrotbevegelse.
I denne saken tror jeg kvinnene kan være en viktig ressurs.