Noah – en fantastisk kvinne.

Noen ganger møter jeg mennesker som gir mye av seg selv.
Jeg husker ikke helt mitt første møte med Noah, men det var trolig på Røde kors kontoret i Tulkarem for ca 3 måneder siden.

Noah har arbeidet i mange år for Røde Kors, først i Qalqiliya og nå i Tulkarem. Hun er midt i 40-årene, velutdannet med Master i regnskap og økonomi og med mye nyttig livserfaring. Livet hennes har bydd på utfordringer som har gitt lærdom og livsvisdom.
Blikket hennes er mildt; det utstråler oppmerksomhet og empati. Jeg får raskt tillit til henne.

Noah har akkurat vært på ferie i 4 uker sammen med sin mor og to nesten voksne døtre. Jeg stikker innom hennes kontor dagen etter at hun er kommet hjem, og hun tar seg tid til å snakke med meg.  Egentlig har hun ikke tid, men som hun selv sier:

-Noen ganger må jeg ta meg tid til annet enn jobb. Jeg liker å snakke med deg, så vi må bare utnytte de øyeblikkene vi kan ta.

Noah er av de menneskene som får en til å føle seg unik. Hun har sin fulle oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg føler hun har all verdens med tid til meg her og nå. Hun ser ikke på klokken eller gir tegn som får meg til å forstå at hun egentlig har det meget travelt.

I det daglige arbeider Noah med saker som er vanskelige. Det dreier seg om unge menn som er fengslet. Ofte er grunnen mistanke om motstandsarbeid mot okkupasjonen. Sakene behandles i militærretten, og her er det ikke alltid menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner som gjelder. I slike saker trenger familiene støtte og hjelp både for å finne ut hva som har skjedd og til å besøke sine familiemedlemmer som sitter fengslet i militærfengsler i Israel.

Vi bor rett i nærheten av ICRC kontoret i Tulkarem. Tidlig om morgenen kan vi enkelte dager se flere busser parkert langs veien utenfor kontoret. Da vet vi at det er familier som skal av sted for å besøke et familiemedlem i israelsk fengsel.

-Vi arbeider i det stille uten publisitet og samarbeid med andre organisasjoner, derfor har vi kontakter og tillit på begge sider av grensen. Jeg kan dessverre ikke fortelle om mitt arbeid i særlig grad. For å oppnå noe, må vi holde alt strengt konfidensielt.          

Vi skifter samtaleemne, og jeg får henne til å fortelle om seg selv.

-Jer er født og oppvokst i Tulkarem sammen med foreldre og 3 brødre. Min far var ganske konservativ, men ønsket at alle barna skulle ha en god utdannelse, meg inkludert. Utdannelse er en god forsikring, sa han alltid. Moren min har støttet meg i alle valg jeg har tatt. Hun er fortsatt en god støtte for meg på alle måter.

-Jeg studerte regnskap og økonomi ved An Najah universitetet i Nabulus. Det likte jeg godt og gikk ut med de beste karakterene i mitt kull. Det var grunnen til at jeg også søkte om stipend for å studere videre i Jordan.  Jeg ble sterkt oppmuntret til å gjøre det, og fikk stipend.
-Samtidig giftet jeg meg med en mann som studerte sammen med meg. Han gjorde det også godt. —-Etter noen år i Jordan søkte vi begge om stipend for å avslutte studiene i USA. Det var bare midler til en av oss, så jeg trakk meg til fordel for min mann. Avgjørelsen var min egen etter en prosess der mange var involverte i samtaler og anbefalinger. Det var ganske hardt.
-Heldigvis hjalp universitet meg slik at en foretningsmann fra Malaysia gav penger uten at han visse hvem jeg var. Slik fulgte jeg med min mann til USA for å avslutte studiene. Det var vanskelig å forlate min 7 måneder gamle datter hos min mor. Da jeg kom tilbake tok det tid før hun sa mamma til meg.
Det var en spesielt tøff tid.

Ulikt de fleste kvinner, har hun kun to barn, begge jenter. Det er heller ikke vanlig å skille seg fra sin mann, slik hun gjorde for flere år siden.
Hennes far fikk rett; utdannelse og jobb er en god sikkert å ha. Ofte er det ikke lett for kvinner å skille seg, men Noah greier seg. Hun bor sammen med sin mor og to døtre, og forsørger disse med den lønnen hun får som en av lederne ved kontoret i Tulkarem. Alle brødrene bor i utlandet, og faren døde tidlig. Han fikk ikke oppleve at hun gjorde det så bra på universitetet.

Jeg vet at jobben hun har, er krevende, og jeg undrer hvordan hun lader sine batterier og henter krefter til lange arbeidsdager med uendelige problemer.

-Jeg tar én lang ferie i løpet av året. I år gikk turen til Finland der min bror bor. Det er 10 år siden sist vi så ham.
-Jeg må vekk fra Midt-Østen for å slappe av, og ferien må vare i noen uker. I Finland unngikk jeg konsekvent nyheter. Det var godt. Her var det heller ingen som nådde meg på telefon eller e-post. Vi hadde noen fine uker sammen.
-Jeg har også forsøkt å gå fra arbeidet kl 16 om ettermiddagen, men likevel blir det dager da jeg jobber til sent på kvelden.
-De relativt få lyspunktene jeg opplever, tar jeg godt vare på. Dette gir meg nytt mot og nye krefter til å arbeide videre med disse tunge og vanskelige sakene.
-Min mor betyr mye for meg. Hun hjelper meg i det daglige med huset og døtrene mine. Selv om hun er 74 år, er hun sprek. Jeg glad for å ha mine nærmeste rundt meg.

Noah er ofte alvorlig, men har et godt og vennlig smil. Hun er raus med forståelse og lyttende øre.
Noen ganger treffer jeg sterke flotte kvinner som har valgt sin egen vei her i livet.
Noah er en av dem.
Hun har gitt meg nesten 30 minutter av sin tid. Takknemlig tar jeg farvel med en kvinne som ikke bryr seg om balanse i regnskapet i menneskelig møte med andre.
Å gi er viktigere enn å få, men kanskje er å gi nettopp å motta.

Noah betyr lys. Det passer bra; hun er et lys av håp for alle som søker hjelp hos henne.

Møte med en foretningsmann

Sam Bahour er en palestiner som ble født i USA, men som hvert år kom tilbake på besøk til sine slektninger i Palestina. Slik ble han knyttet til sitt land, og i dag levere han med sin egen familie i Ramallah og driver foretning her. Han er gründer og bedriftsrådgiver. Det er en skikkelig utfordring i Palestina, men han har lykkes og fortsatt har han mange ideer han vil gjennomføre. Selv om han for noen år siden mistet sitt palestinske statsborgerskap, lever han med den ulempen det er å reise til Jordan hver tredje måned for å fornyte sitt visum til Israel/Palestina. Dette har gått bra i over 10 år, men plutselig en dag kan det være slutt. Den uvissheten må han leve med. I mellomtiden arbeider han planmessig for sitt folk og land.Han har ikke snakket lenge før han avslører en klar politisk holdning. Det gjenspeiler seg i hans valg av ord.
-Raseutryddelsen er ikke blodig lenger. Den har en helt annen form nå. Strategien er å gjøre livet så vanskelig og miserabelt for palestinerne at de selv velger å flytte til andre land. Det kan ta litt tid, men to undersøkelser gjort i løpet av det siste året av Near East Consulting Company, viser at 44 % av befolkningen ønsker å flytte.
- Israel prøver å få Palestinerne vekk på en smartere måte, slik at de har sterkere kort på hånden når nye forhandlinger om folk og landområder blir aktuelt igjen.

Sam Bahour snakker om viktigheten av at Palestinere forblir i landet, spesielt de som tar høyere utdanning.
-Vi må forbli her alle sammen. For å gjøre det interessant for folk, må vi utvikle et holdbart næringsliv.

Sam Bahour bidrar til det palestinske samfunn med det han er flink til; nemlig å være foretningsmann og skape arbeidsplasser. Han har blant annet etablert Paltel som er et telekommunikasjonsfirma. Neste prosjekt er å starte et oversettelsesfirma. Da kan folk i stor grad jobbe hjemmefra. Dessuten har han en visjon om at palestinsk litteratur og poesi kan spres ut i verden.
-Palestinere må drive smart motstand mot okkupasjonen, og vi har mye å gjøre på dette området. Vi kan gjøre mer for å bli selvforsynte med en del varer og tjenester. Dessuten kan vi bli mer oppmerksomme på å kjøpe egne varer og tjenester.

-En annen metode for å drive motstand mot Israel, er å alliere seg med utenlandske investorer for etableringer og eksport. På den måten kan vi få fokus på hindringer med muren og israelsk kontroll.

Han bobler av ideer og forklarer sine meninger enkelt og logisk.
-Vi må få utlendinger til å bli interessert i å investere i Palestina. Jeg er i samtaler med andre palestinere om opprettelse av et palestinsk selskap; ”Palestinian Developement Investment Fund”, med et internasjonalt styre. Det er mulig vi må ta et oppgjør med egne myndigheter og grådighetskulturen samtidig, men vi ønsker et fond som skal være til støtte for store og små private foretak. Jeg mener alle de små foretakene som finnes allerede må samarbeide, bli større og sterkere.  Et slikt fond skal ha 3 hovedområder i starten:

 

·          Matproduksjon; bli så selvforsynt som mulig.

·         Bygningsentreprenørskap; bruke palestinske varer og tjenester og utvikle disse.

·         Kunnskap; ha et system på å øke kunnskapen i takt med økte krav.

-Noen ganger må vi fylle gapet mellom tilgjengelig kunnskap og behovet for kunnskap. Dette kan gjøres gjennom fondet.I samtalen pendler han fra foretningsideer til politikk og historikk. Han er visjonær og karismatisk. Første gang jeg hørte ham holde et innlegg om Palestina, foretningsvirksomhet og seg selv, ble jeg fasinert av blandingen mellom radikale politiske meninger og tradisjonelle foretningsideer.
Mikrolån og mikrofinansieringer er i gang i Palestina, men Sam Bahour mener det må utvikles til å omfatte litt større foretak.
-Det er viktig å produsere til eget bruk. Israel kontrollerer all import til Palstina. Det finnes egne sjekkpunkter for import av varer. Vi må eksportere i samarbeid med Israel. Det er vanskelig, men mulig.

 

Han har lest Osloavtalen nøyde, og det er viktig.  
-Palnet kom i gang fordi jeg gjorde det. Palestinerne var inkompetente mht til Osloavtalen, og Israel så at dette var mulig, derfor ble avtalen dårlig for oss. Det er spesielt viktig å sette seg godt inn i avtalen og finne muligheter ut fra det som står der. I tillegg hadde deler av det internasjonale samfunnet forpliktelser. Dette uteble, og Osloavtalen førte ikke fram.
- Israel har kontroll på grenser og infrastruktur, og det gir oss utfordringer. Vi må være tålmodige og smarte, men det er muligheter og skal få det til.

Sam Bahour er optimist og idealist. Han nipper til en kaffelatte mens han snakker. Etter 1,5 time må han videre. Jeg takker for hans tid og håper han lykkes i sine mange prosjekter. Et framtidig Palestina trenger slike som ham.

Flyktninger i Palestina, Tulkarem Camp

I Tulkarem finnes to flyktningleire. Den største er Tulkarem Camp med over 18.000 innbyggere. Denne ble opprettet i 1950. Det betyr at de fleste av innbyggerne er født i flyktningleiren.Etter at staten Israel ble opprettet i 1948, brøt det ut krig og mange i Palestina måtte rømme fra sine hjem. De fleste i Tulkarem Camp bodde før 1948 i landsbyer omkring Tulkarem på landområder som i dag tilhører Israel. 

Palestinsk historie er ikke helt enkel. Før 600 e.Kr snakker en om palestinske jøder i området. Etter ca. 630 e.Kr. ble området erobret av araberne, og de fleste ble muslimer. Korsfarerne på 100-tallet og det osmanske riket på 1500-tallet satte sitt preg på utviklingen. På 1800-tallet vokste nasjonalismen i Europa, og mange jøder flyttet tilbake til de Palestinske områdene. Sterke krefter arbeidet for et nasjonalt hjem for jødene på 1800- og 1900-tallet. Balfour-erklæringen, første verdenskrig og en stadig større jødisk innvandring til Palestina, medførte økende motstand fra palestinske muslimer. Antisemittisme og jødeforfølgelse under andre verdenskrig medførte et større innvandringspress i Palestinske områder. Etter hvert mistet britene kontrollen og trakk seg ut av Palestina-mandatet i 1948. FNs delingsplan fordelte landet i en arabisk og jødisk del med virkning fra 14. mai 1948. Siden den gang har det vært stridigheter om landområder, grenser og gjensidig aksept av en jødisk og en arabisk stad.
Etter 14. mai 1948 fikk palestinerne støtte av omkringliggende araberstater, og de gjorde opprør mot at landområder ble tatt fra dem. Det ble krig, og mange palestinere måtte flykte fra sine hjem. I desember 1948 vedtok FN at alle palestinere som ønsket å flytte tilbake til sine hjem, skulle få lov til det så snart som mulig.
FN opprettet FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, for å ta seg av flyktningene. Som følge av krigen ble også en del jøder flyktninger, men disse ble etter hvert integrert tilbake til det israelske samfunnet. Palestinerne forble flyktninger, og dette er fortsatt ett av hovedproblemene i konflikten mellom Israel og Palestina. Hva skal gjøres med flyktningene?   

 

De første årene bodde flyktningene i telt. Etter hvert bygget UNRWA hus, der en familie på 10-15 personer fikk ett eller to rom. Siden har standarden sakte blitt bedre gjennom UNRWAs arbeid, men stadig bor de tett. UNRWA er fortsatt en hovedårsak til at flyktningene greier seg med det aller nødvendigste. De har et visst samarbeid med myndighetene i Tulkarem, men som et eget samfunn har de et lite sykehus og ordner med skolegang for alle i minst 9 år. Etter det kan det være vanskelig for familiene å ha råd til mer skolegang.
Det finnes en mulighet til støtte for å gå på et universitet i Ramallah ytterligere 2-3 år etter 12 år på skole, for å få en utdannelse. Mange blir lærere.Fred og krig påvirker flyktningleiren umiddelbart. Da den første intifada brøt ut i 1987, ble de fattige i flyktningleiren enda fattigere. Etter Oslo-avtalen i 1994 ble det bedre i flere år, helt til den andre intifada brøt ut i 2000. Siden den gang er forholdene blitt verre, særlig de to siste årene har vært ille. Arbeidsløshet er offisielt 20-30 %, men trolig er det en god del høyere. I enkelte landsbyer snakker vi om 70 %. I Tulkarem kan det godt være 50-70 %. 

For mennesker som ikke er vant til palestinske byer, er det vanskelig å se hvor en flyktningleir starter og stopper. Tulkarem Camp ligger i Tulkarem og er en del av byen.
Etter hvert legger jeg merke til hvor trangt de bor, men husene innvendig skiller seg ikke bestandig så veldig mye fra andre leiligheter. I leiren finnes butikker, håndverkere, frisører, ungdomsklubber, skoler, med mer. Det er et lite samfunn i Tulkarem by der menneskene lever sitt eget liv delvis adskilt fra de andre utenfor leiren, men friheten til å bevege seg overalt, er til stede. Slik er det vanskelig for meg å se forskjell på menneskene i Tulkarem om de kommer fra leiren eller ikke.  Hver lørdag besøker jeg The Women’s Center for å snakke engelsk med de som ønsker å snakke engelsk med en utlending. Det er innimellom ganske mange, så vi er ofte to personer med to grupper. Likevel er det en utfordring å kunne gi nyttig ”undervisning”. Jeg legger vekt på konversasjon og forsøker å snakke om temaer de er opptatt av. På den måten håper jeg å få dem til å snakke mer engelsk enn arabisk.
Etter en time med det ”formelle”, blir jeg vanligvis invitert til en eller flere familier på te, kaffe og mat. Da fortsetter vi å snakke engelsk fordi jeg ikke kan arabisk. Som oftest er jeg ikke hjemme før sent på kvelden. Menneskene er gjestfrie, åpne og veldig sosiale.
Er en asosial av natur, får en utfordringer her. Det nytter ikke å være innesluttet og sær.

Suhair er vakker kvinne i 30-årene. Hun har datautdanning og fungerer som leder på kvinnesenteret. Der arbeider hun 6 dager i uken, 12 timer hver dag. Hun er også flyktning og flyttet i 1994 fra en flyktningleir i Jordan og hit til Tulkarem der resten av storfamilien bodde.
Dessuten trodde de på bedre tider i palestinske områder etter Oslo-avtalen. Slik skulle det ikke gå. I stedet for en sluttføring av Osloavtalen, brøt den andre intifadaen ut i 2000.
 
Suhair er mer dyktig enn heldig. Hun håper hun kan beholde jobben sin i framtiden også. Faren er død, derfor er hennes 4 onkler viktige støtter for familien. Hun har 4 søstre og 2 brødre. Suhair er en blid og glad kvinne. Når jeg spør om hennes framtidsdrømmer, blir hun alvorlig en liten stund. Stille sier hun at de fleste her lever i nuet og tenker ikke så mye på framtiden annet enn at de håper på bedre tider. De fleste setter sin lit til Allah. ”Ensjallah”.

I 2003 minnes hun to uker uten vann og strøm. Det var portforbud. Ingen kunne bevege seg utendørs. Israelske soldater kom og lette etter unge menn. De fleste hadde greid å flykte til venner i landsbyene omkring. Forvarselet kom fordi dette startet i andre byen lenger nord før det skjedde i Tulkarem Camp. Dette var en spesiell og tøff opplevelse.

-Siden 2006 har det igjen vært vanskelig. Virkningene av isolasjon, muren, lite bevegelsesfrihet og lite arbeid, gjør livet sakte men sikkert litt mer depressivt. Derfor lever vi her og nå, gleder oss med de små, positive, daglige hendelser, uten å tenke på framtiden for ofte. Vi har fortsatt håp, men livet er vanskelig.  -Jeg tenker på planer for senteret. Så snart vi får penger, utvider vi aktivitetstilbudet. Her ved kvinnesenteret ønsker vi å utvide med flere tilbud som bibliotek, mer engelskopplæring, håndarbeid med mer. Vi har planene klare, og vi samarbeider godt med ungdomssenteret som har gode tilbud for ungdommer, spesielt gutter i tenårene. De får mange idrettsutfordringer.
Visste du at fotball laget i Tulkarem camp er kjent for å være det beste i Palestina?

Suhair smiler igjen og forteller videre om leiren.
-UNRWA drives kun av folk fra leiren. De blir valgt for 4 år om gangen. UNRWAs aktivitet medfører en del arbeidsplasser i leiren. De fleste av disse jobbene går på omgang slik at så mange som mulig skal få arbeidserfaring. Slik har de arbeid 3 måneder om gangen. Noen greier å skaffe seg arbeid utenom leiren selv om de fortsetter å bo her.

 

Det er vanlig blant alle palestinske storfamilier å hjelpe hverandre. En storfamilie omfatter foreldre, søsken, tanter, onkler og søskenbarn. De eldste blir tatt vare på, men de fleste blir ikke så gamle som 80 år.
De lever tett innpå hverandre og er avhengig av hverandre, på godt og vondt. Et slikt liv medfører selvfølgelig slitasje, spesielt om et barn ikke blir gift og bor sammen med foreldrene. De sosiale reglene er meget strenge og brytes ikke på grunn av rykte og sosial aksept. Det gjelder hele samfunnet, men det virker som om reglene i flyktningleirene er litt mer konservative enn ellers. 

-Vi skulle gjerne ha hatt noe jord, slik at vi kunne ha dyrket litt mat til eget bruk, slik de fleste ellers har tilgang til. Det er med å vanskeliggjøre problemet med flyktninger i Palestina, avslutter Suhair.

Sammen med muren, bosettingene og Jerusalem er flyktningene av de største utfordringer i Israel/Palestina konflikten.

  

Søppel og avfallshåndtering

Det er en ting jeg virkelig kunne ha ønsket meg en endring på i Palestina, og det har med søppel og avfallshåndtering å gjøre.

Holdningen til ryddighet på offentlige plasser er annerledes enn slik palestinere vanligvis har det hjemme. Der er det ofte pent, ryddig og rent.  Når det blir for ille, setter de fyr på søpla langs veikanter og andre steder. Det finnes et system for henting av søppel, som blir fraktet til nærmeste fylling hvor de brenner søppel kontinuerlig.

Nylig var jeg på besøk i nabobyen Qalqiliya. Der møtte jeg min kollega fra Ungarn som holder til i en liten landsby i nærheten. Den heter Jayyous og har 3500 innbyggere. Vi dro på en konferanse om forurensing og søppelhåndtering. Det var ganske interessant å høre hvordan de er i første startfase med praktiske prosjekter om temaet. Representanter fra Palestinske myndigheter i Ramallah var til stede.

Som alltid når palestinere tar opp et tema, trekker de historiske linjer først. De poengterer rett nok at dette er et globalt spørsmål også. Miljøvern er komplekst uansett om det er globalt eller lokalt.
De kommer raskt til de lokale faktorene:

·         Søppel fra husholdninger

·         Fabrikker som forurenser miljøet

·         Forurensing som følge av handel og transport

·         Mye avfall kastes på samme plass og alt brennes

·         Forekomsten av kreft er høy

·         Trenger systemer og bygging av fasiliteter som kan håndtere resirkulering

Noen fakta presenteres av representanten fra Ramallah:

·         0,4 – 0,6 kg søppel pr person pr dag i landsbyer

·         0,8 – 1,2 kg søppel pr person pr dag i byer

·         Gjennomsnittlig 0,7 kg søppel pr person pr dag i Palestina

·         60 % av søpla er organisk avfall

·         15 % plastikk, 12 % papir, 4 % glass, 9 % annet

·         Publikum betaler for søppelhåndtering sammen med elektrisitets- og vannregningen

·         50 % av søpla brennes og skaper forurensing til luft, jord og vann

 

Det er tydelig at dette er et aktuelt tema for tiden.

To uker etter møtet i Qalqiliya er det et møte i Tulkarem. Tilfeldigvis får jeg greie på tid og sted. Jeg finner fram, men det er ingen tilstrømning av publikum. Guvernøren, borgermesteren og andre viktige personer kommer og utgjør panelet av talere.
For meg er dette formelt og preget av styring ovenifra og ned. Jeg har noen til å oversette, men mister nyansene. 
Hvis jeg skal si noe om palestinernes svakheter, er det evnen til å holde møter; planlegge og gjennomføre. Med min travle og vestlige referanseramme er disse møtene ineffektive.

 

Denne gangen er det spesielt fokus på de to store søppelbrenningsplassene utenfor Tulkarem. Her brennes søppel kontinuerlig til stor sjenanse og miljømessig problem for folk flest. Angivelig brukes søppelplassen også av israelere som dumper søppel etter mørkets frembrudd.

Vi hører også om den israelske kjemiske fabrikken, Geshouri, som forurenser luft og jord i området. På 1980-tallet ble den flyttet fra Israel til Palestina nettopp fordi den forurenset så mye med farlige utslipp. I dag ligger den akkurat på grensen mellom Israel og Vestbredden ved Tulkarem. Israelerne har minimale problemer med den blant annet fordi været stort sett står fra vest og bringer luften innover palestinske områder. Dessuten er for det meste palestinere som arbeider ved fabrikken.
 Hvis de snakker for mye om forholdene der, får de sparken, og det har de ikke råd til. De fleste er meget fattige og har ikke muligheter for andre jobber. Ingen jeg har snakket med, vet hva de produserer ved fabrikken. Eller kanskje vil de ikke si det?
Verneutstyr brukes i liten grad, og tre-skiftsordningen høres ut til å være ganske ugunstig og tøff.

 

Jenin er en ganske stor by helt nord på Vestbredden, men det tar vanligvis bare 30 minutter dit. Planen er at all søppel fra Tulkarem skal kjøres dit for resirkulering og spesialhåndtering. Her har de et stort anlegg med kapasitet til mer enn den søpla som finnes i Jenin-området. Hvis/når dette blir en realitet, kommer de to store søppelplassene i Tulkarem til å bli fjernet. Ingen vil da se at dette en gang har vært en søppelplass. Hvordan det går, får tiden vise.
Igjen er Palestinske myndigheter avhengig av internasjonale midler, teknologi og støtte.

 

Noen dager senere er jeg på tur til byen Jayyous. Jeg sitter i en liten buss ved siden av to unge kvinner.  En av dem spør meg litt irritert hvorfor jeg tar bilde av en søppelplass når landskapet omkring er så vakkert. Jeg forklarer at jeg har vært på to møter om temaet og forteller om prosjektet i Jenin og planene for Tulkarem. Jeg sier at søppelplassene trolig er fjernet neste gang jeg kommer hit til Tulkarem. Irritasjonen forvandres til nysgjerrig interesse, og de ønsker å vite mer om noe de selv ikke har hørt om enda. De blir glade når de hører om planene. Dette er nyheter for dem, og de stiller spørsmål om når og hvordan dette vil skje. Vi oppnår raskt god kontakt og snakker også om andre ting. Bussen fylles av vår kommunikasjon og latter. 

 

Jeg har lyst til å finne mer ut om prosjektet i Jenin, men tviler på at tiden jeg har igjen her, strekker til. ”Ensjalla.” (Har jeg blitt litt palestinsk?)

Søppelhåndteringsproblematikken kan iallfall skyte fart hvis det blir en grasrotbevegelse.
I denne saken tror jeg kvinnene kan være en viktig ressurs.

Møte med soldater

Det israelske samfunn er et mangfoldig samfunn. Med utallige grupperinger og meninger om konfliktene i Midt-Østen.

Dette ser vi også litt av når vi overvåker sjekk punkter og kommer i snakk med soldater.
De fleste er 18, 19 eller 20 år, med mye trening i å forsvare landet sitt og lang påvirkning rent mentalt. De handler raskt, det skal ikke mye til før de tar aksjon. Sikkerhet er et viktig.

Ofte på sjekk punkter kommer de bort til oss for å snakke, noen er hyggelige og andre er uhøflige. 

En av de første gangene jeg var på Beit Iba, som er et relativt stort sjekk punkt inn til Nabulus fra vest, kom en soldat bort til meg fordi jeg forsøkte å snakke med noen palestinere som var satt i ”varetekt”.

-Her kan du ikke være, sa han ganske bestemt.
Jeg hadde beveget meg over en lav sperring for å høre bedre hva palestinerne hadde å fortelle om hvor lenge og hvorfor de satt der. Jeg visste jeg hadde tøyet grensene, men en dum utlending får i første omgang bare tilsnakk.
-Å, hvorfor ikke? Hvorfor har dere forresten holdt disse tilbake?
Noen ganger forsøker jeg å komme i posisjon til å stille spørsmål,-  ikke bare besvare spørsmål.
-De har forsøkt å komme seg over på den andre siden ved å unngå sjekk punktet. Dessuten må vi sjekke dem litt ekstra, og det tar tid.
Det var ikke mye å si på det.
-Hva er det du egentlig gjør her? ville han vite.
Våre svar er åpne og ærlige, vi lyver ikke, men noen ganger trenger vi ikke å si så mye før de neste spørsmålene kommer. De er ofte nysgjerrige på hvor vi kommer fra, alder, hva vi mener og hva vi gjør. Noen ganger søker de kontakt i en ellers meget kjedelig ”jobb”.

 

For noen dager siden var vi på et sjekk punkt et stykke utenfor Tulkarem. Klokken var passert 8 om morgenen, og solen stekte allerede varmt fra skyfri himmel.

-Kom hit i skyggen og vent her under taket, så skal du få litt vann også. Det er altfor varmt for deg i solen uten noe på hodet.
Jeg takker alltid høflig nei til et slikt tilbud. Uansett vil det være feil signal å gå både til palestinere og israelere.
Han kommer helt bort til meg i stedet.
-Jeg anbefaler deg å passe deg for disse arabiske bilførerne. De kan være hyggelige mennesker, men kjøre kan de ikke. Det er ganske risikabelt å være her.
Hva gjør du forresten her?
Jeg forteller kort og han sier:
-Det er to siden av denne konflikten. Dere må også tenke på oss.
Jeg svarer at vi faktisk også ønsker å støtte israelere som arbeider for en konstruktiv fredfull løsning.
Da sier han overraskende:
-Det er mange av oss som mener at palestinerne skal få sitt eget land, men spørsmålet er hvordan det skal skje.
Vi snakker videre, og jeg lytter spent når han er enig i at Israel vil ha store problemer med fred i eget land uten en ytre fiende.
-I vår land er det store motsetninger, og vi kommer til å ha store utfordringer med dette i framtiden.
Jeg observerer at han har grått hår. Han forteller at han har vært i militæret i 20 år og at han hvert år kommer tilbake for avtjener sin verneplikt i en måned. Det er ikke første gang jeg opplever at eldre soldater, de såkalte reservene er reflekterte og hyggelige.

Han inviterer meg enda en gang til å stå i skyggen mens jeg venter på min kollega som kjøper vann. Jeg takker høflig nei enda en gang. Soldaten forteller litt om sine barn før han tusler tilbake til de andre soldatene, mens jeg undrer meg over hvordan han holder ut i en måned hvert år med et så meningsløst arbeid. Kanskje tenker han på det selv også!   

 

Nylig opplevde jeg en helt annen type soldat.
Jeg var igjen på Beit Iba. Denne dagen var soldatene spesielt opptatt av å holde køene pene og rette. De herset med folk som ikke sto akkurat slik de ville. En av soldatene ba meg gå langt unna. Jeg sa at vi alltid pleide å stå der og flyttet meg litt lenger bak, men ikke så langt som jeg forsto at han ville. Etter ca en time, kom sjefen bort til meg og spurte om jeg ikke hadde fått beskjed om å gå lengre vekk.
-Du har to valg. Enten går du gjennom til Nabulus eller så går du ned dit, og han peker på et sted ganske langt borte.
-Hvis ikke, ringer politiet og arresterer deg!
Rolig sier jeg at det er ok; jeg skal gå.
Jeg skal faktisk til Nabulus. Det passer godt å gå nå. Faktisk hadde vi tenkt å avbryte arbeidet her for i dag.
Jeg er selvfølgelig ikke redd, for truslene kan vanskelig gjennomføres, men han er ikke til å diskutere med, det forstår jeg. For ikke å lage ubehag eller forsinkelser for palestinere i kø, unngår vi ofte å starte diskusjoner for slike detaljer.
Jeg avsluttet arbeidet og besøkte Nabulus.

Andre soldater ønsker å fortelle hvordan virkeligheten faktisk er. Dette er noe av det jeg liker aller minst. Når en ung gutt i maktposisjon skal fortelle meg hvordan jeg skal forstå konflikten, kjenner jeg at jeg må hente fram den rolige og tålmodige holdningen, for ellers lar jeg irritasjonen over belæringen, ta overhånd. Det er lite konstruktivt. 
Det er nesten komisk å høre hvordan palestinerne er. Noen ganger spør jeg om han har bodd her og opplevd dem slik jeg gjør nå. Det hjelper ikke, sannheten har han like fullt. Da smiler jeg litt sørgmodig og oppgitt og håper han med tiden skal kunne reflektere litt annerledes over sine oppgaver. Jeg vet det er vanskelig med så mye påvirkning og press som de utsettes for.

Er det jeg som er litt ensporet nå?
Alltid må selvrefleksjonen inneholde kritiske korrigeringer til meg selv.
I denne konflikten er det få, kanskje ingen absolutte sannheter.

 

• Det er en underlig opplevelse å høre en soldat snakke hyggelig til meg samtidig som han peker på meg med et våpen. Dobbeltkommunikasjonen er slående.
• Jeg møter også den lille, litt puslete ferske soldaten som stammer når han snakker engelsk til en utlending og voksen som meg. Tøffheten er fraværende bortsett fra uniform og gevær.

  En gang traff jeg en soldat som så ut til å være 14 år. Han bar et gevær som virket altfor stort til den spede skikkelsen.

• En er student, men må ut en måned hvert år likevel. Han intellektualiserer konflikten og bringer den opp i uangripelige høyder der historikk, kultur og logikk er ingredienser i en delikat sammenblanding.
• Jeg betrakter soldaten som vennlig snakker med alle palestinere som passerer, mens han sjekker ID-kortene ganske nøye. På litt avstand ser det ut til at de er gamle bekjente som veksler hyggelige ord til hverandre eller kanskje det er en meget ”service minded” forretningsmann som vet hvordan han skal behandle kunder slik at de kommer tilbake til forretningen. I denne situasjonen blir disse tankene absurde, slik scenene som jeg observerer, er det.   
• En dag snakket jeg med 3 soldater samtidig, delvis 4. Jeg spør hvorfor 2 personer blir holdt tilbake. Det er en rar opplevelse å høre hvordan de nærmest ivrig forklarer meg det, som en liten flokk barn som kappes om å fortelle hvordan det hele egentlig gikk for seg. Da tenker jeg at den soldatjenta jeg har foran meg, er på samme alder som mine to døtre! Hun forteller litt barnslig, men reelt nok, hvem som startet hele konflikten. Det er nødvendig med forsvar, sikkerhet for frykt og svar på tiltale.

 

Jeg opplever både israelere og især palestinere som meget dyktige til å lese nonverbal kommunikasjon. Min læring i dette er fantastisk. Jeg vet at mine tanker avslører meg, og jeg trener på nullstilling slik at jeg på alle måter stiller med åpent sinn. Det er helt avgjørende med refleksjon og innhenting av energi etterpå.
Som regel går det fint. Jeg har fortsatt overskudd og føler meg vel, selv om inntrykkene i møter med mennesker er intense.

 

Hos beduiner i Susya

I Hebron området er det bosettingsproblematikk som er hovedfokuset.  Det gjelder også ute på landet utenfor byen. I det siste har det vært riktig ille i Susyaområdet sør for Hebron. Her lever beduiner i sine telt, gjeter sauer og geiter, lever i pakt med naturen og greier seg med utrolig lite. Bosettere tar stadig mer landområder på bekostning av beduinenes beiteområder. I det siste har bosettere angrepet beduinene på sabbaten. De kommer i flokk ofte maskerte slik at de ikke skal kunne gjenkjennes når beduiner og internasjonale som oss tar video av dem. Når det er internasjonal tilstedeværelse, ser det ut til å være færre angrep. Derfor er mine kollegaer hos en eller annen beduinfamilie hver fredag og lørdag. Denne gangen er det Linda og jeg som skal overnatte hos dem. Jeg gleder meg.

Vi tar en buss til en liten by som heter Jatta. Her møter vi Nasser som henter oss og kjører den veien han som palestiner har lov å kjøre. Bilen hans står i stil med veien vi kjører på. Det er et under at vi kommer fram. Jeg blir bilsyk!
Tidligere bodde Nasser og hans familie i huler. Disse befant seg for nære bosettingene og fikk rivningsordre. Rivingen av huler ble gjennomført og nå bor de i telt. Det er heller ikke lov, så rivningsordren på teltene, kan bli gjennomført når som helst.

Jeg hilser på hele storfamilien, gamle og unge. Vi blir plassert i stueteltet, der gjester en sjelden gang sover. Hele kvelden sitter vi og snakker, spiser og har det helt topp.
De har fortsatt regnvann fra i vinter, men det kommer til å ta slutt i løpet av juni. Da må de kjøpe vann fra bosetterne/israelerne til en meget høy pris. De vet enda ikke hvordan de får penger til det, men trolig blir det en ordning med støtte fra ett eller annet europeisk land/organisasjon.
Jeg undres om de som støtter, vet at de må betale en skyhøy overpris for vannet?
Strøm har de også, men dette kommer fra et lite sol- og vindanlegg. Flere spørsmål dukker opp i mitt hode:
Er solcellene effektive?
Hvor kommer de fra?
Kunne dette ha blitt brukt mer og utviklet mer?
Kunne dette ha utviklet seg til en næring i Palestina?
Kunne dette ha skap arbeidsplasser, verdiskapning og bidratt til en mer holdbar økonomi?
Er det mulig å overkomme alle hindringer?
Hadde dette vært effektivt pressmiddel overfor Israel?
Er dette interessant?
Hvem er interessert og hvem kan gjøre noe?

Dette er spørsmål jeg synes er meget interessante, men som jeg sjelden kommer til bunns i.

Det er tid for å sove. Vi finner en madrass hver. Jeg har med lakenpose, men bruker den ikke. Det er varmt nok. På tre sider er teltveggen rullet opp, og jeg ligger med utsikt til stjernehimmelen. På en åskam i nærheten ser jeg lys fra en bosetting. Lysene fra en militærbil når oss, og en lyskaster fra en annen bosetting sjekker vår aktivitet på kvelden. Dette er beduinene vant til, men barna er ofte redde fordi de ikke forstår alt. Kanskje er de like bra. Virkeligheten er ubehagelig. Jeg sovner faktisk bekymringsløs og trygg.
Er jeg blitt vant til dette allerede?
Er jeg blitt litt overfladisk?
Er jeg for dum til å være redd?
Jeg våkner noen ganger i løpet av natten fordi hundene starter å bjeffe vilt. Beduinene har flere hunder. Noen går løse, men de klappes aldri. De betraktes som urene og er der på grunn av vakthold.
Bestefaren i familien kommer med en lommelykt og undersøker hva som er på ferde i teltleieren. Trolig er det bare et dyr, men det kan være mennesker. Kanskje sjekker han fordi vi er her som gjester, tenker jeg, og sover videre. Søvnen er lett, men jeg hviler og neste morgen våkner jeg klar til å delta på sauegjeting kl 6.

Det er greit for beduinene å ha internasjonale med seg på denne jobben fordi da vegrer forhåpentligvis soldater og bosettere seg for å angripe beduinene.
Bestefaren, to sønnesønner, Linda og jeg drar av sted sammen med en flokk sauer og geiter. To hunder følger med på litt avstand. De er ikke opplært til gjeting, men er med som en viss sikkerhet.

Vi beveger oss ikke langt fra teltene, før vi ser de to første soldatene. De holder vakt over ”buffersonen” mellom bosettere og beduiner. Forrige ettermiddag kikket vi med kikkert på en gruppe bosettere som var sammen med to soldater på nærmeste åskam. De gjorde det samme. Tragikomisk.
Slik vet de at vi er til stede og kommer trolig til å holde seg på sitt område. Vi vet at spesielt soldater ikke ønsker å skade internasjonale.

En annen gjeter tar med sin saueflokk inn i buffersonen, men soldatene sitter stille. De ser ham ikke. Landskapet her er bakkete, fullt av steiner, småkratt og noen oliventrær. Det må være perfekt for geriljakrig, tenker jeg. De som bor i området, kjenner det utrolig godt, ser alt og kan også gjemme seg lett. Flere ganger har jeg opplevd at de ser ting i landskapet lenge før meg. Jeg synes alt er likt, og for første gang i mitt liv har min gode retningssans ikke fungert.

Når soldatene ser gjeteren, har sauene nesten beitet ferdig. Han får beskjed om å flytte seg og gjør det meget langsomt. Vi gjør avtale med bestefaren og guttene om å gå til den andre gjeteren og snakke med ham. Da støtter vi ham også. Alt forgår åpent og synlig for både soldater og bosettere. Gjeteren er ung, han har med to unger og snakker godt engelsk. For noen uker siden, fikk han et kamera av en fredsorganisasjon, Betselem, for å ta video hvis noe skjedde. Han har allerede mye å vise oss. Vi sitter i ukanten av buffersonen, han byr på te og uforstyrret har vi en lang og fin samtale sammen. Sauene lystre ham på lyd og bevegelser. Det er imponerende. Han kan yrket sitt. 

Senere inviterer han på frokost. Vi har ikke spist og takker ja. Her får vi treffe flere familier og generasjoner. Vi tar bilder, snakker, ler og trives. Det er utrolig hva en kan forstå uten å kunne samme språk!
Han blir med oss tilbake til vår ”vertsfamilie” og forklarer at de alle er som en stor familie og at vennskapet er godt.

Nasser kjører oss tilbake senere på dagen. Det er ikke lett å ta farvel med mennesker som jeg på kort tid har blitt glad i og som har behandlet meg så godt.

På vei hjem til Tulkarem, får jeg god tid til å tenke på 3 dager fulle av intense inntrykk.
Jeg er glad for at jeg er norsk. Samtidig har jeg det meget godt her. Jeg har enda ikke vært redd. Det er en fantastisk opplevelse å leve sammen med palestinere og leve som en palestiner. Selvfølgelig blir det ikke helt det samme, men så nært som jeg tror det går an for en utlending.
Andre internasjonale jeg vet om, lever helt annerledes. 
Jeg undrer meg alltid over hvor godt jeg blir mottatt. Følelsen av gjestfrihet er overveldende, og de forventer ingen ting tilbake.

Når noen spør meg hvor jeg bor, er svaret Tulkarem. Om noen uker er svaret Veldre. Da har jeg programmert meg tilbake til min egen verden, men minnene fra Palestina vil være sterke. Hvordan de vil prege meg i framtiden, vet jeg ikke.
Jeg tror oppholdet vil sette spor i lang tid framover, trolig for alltid.  

 

Jeg takker beduinene for oppholdet. De takker også og ber meg komme igjen. Jeg sier ”ensjalla” og vet at det antakeligvis ikke kommer til å skje.
I slike stunder er jeg glad for å kunne ta på meg solbriller.

        

      

Besøk i Hebron

Hebron er den eneste palestinske byen med jødisk bosetting midt i byen. Det nære naboskapet skaper forhold som gjør Hebron til et interessant sted å reise til for mange.
I dag skal mine kollegaer guide en gruppe skotske professorer, og jeg skal følge med.
Det er interessant å overvære forberedelsene. Jeg forstår at uansett forberedelser, må de ha alternativene klare, avhengig av hvordan soldater og bosettere ville oppføre seg når vi viser oss i gatene.
I sentrum av byen bor noen få hundre jøder, mens de ca 200.000 innbyggerne i Hebron ellers, er palestinere. Israelske soldater og politi har i flere år beskyttet jødene mot palestinerne på ulike måter. Resultatet av dette er:

• bevegelsesfriheten er sterkt begrenset for palestinere
• lite eller ingen handel i sentrum av byen
• sentrum er forvandlet til en spøkelsesby uten særlig aktivitet
• palestinsk fraflytting fra sentrum 

Etter turen med Breaking the Silence, er jeg klar for mer informasjon og nye inntrykk.

Gruppen er på ca 20 personer. Vi møtes i den travle og pulserende palestinske delen av byen før vi raskt går gjennom et sjekkpunkt for å komme inn i den delen der bosetterne bor.  Alle kom seg igjennom og på den andre siden.
Her er det stille, unaturlig dødt uten åpne butikker og nesten ingen mennesker i gatene utenom soldater som holder vakt. Etter hvert møter vi enkelte personer. Noen palestinere beveger seg hurtig fra ett hus til et annet. Det er shabbat i dag, jødenes fridag, og vi møter noen jøder som er på vei til synagogen. Ellers er alt stille, ingen biler, ingen butikker og meget få mennesker!

Vi kommer til en bratt trapp som leder opp til Cordoba skole, en palestinsk skole, som ligger midt i jødisk bosettingsområde. Ved trappen er en vaktpost fordi ingen palestinerne har lov å gå videre nedover gaten.
Mine kollegaer fører gruppen opp trappen som er den samme veien de hver dag følger barna til og fra skolen slik at de forhåpentligvis skal kunne gå trygt uten å bli kastet stein på av bosettere. Noen ganger må de vente med å gå videre og søke skjul, andre ganger skjer det ikke noe, kanskje ”bare” noen ukvemsord. Vi går forbi en port der det er tagget ”Gas the Arabs”.
Uhyggen føles i denne kunstige stillheten.

Hebron er for muslimer det fjerde helligste stedet etter Mekka, Medina og Jerusalem fordi her er Abrahams grav midt i et bygg som både er moské og synagoge. For jødene er også byen hellig.
Vi som skal inn i moskeen, sjekkes grundig av israelske soldater. Det tar altfor land tid, tidsskjemaet sprekker og improviseringen starter. Det blir en rask tur inn for å se, før vi går gjennom en trang shoppinggate som begynner så smått å våkne til liv etter lang tid uten aktivitet. Palestinerne holder til på bakkeplan, mens bosetterne bor oppe i etasjene.  Over oss er det spent hønsenetting for å fange opp det meste av det bosetterne fra tid til annen kaster ned på palestinerne som beveger seg i den trange gaten.  De renser nettingen for søppel en gang i blant, men jeg ser det er en stund siden nå, eller er det ikke det?

Tiden går fort.
Vi avslutter hos en palestiner som eier et stort hus med litt hage rundt. Han viser oss sitt hjem og forteller hvordan det er å ha bosettere som nærmeste nabo. Han eller kona er bestandig hjemme i tilfelle de får besøk av bosettere som ønsker å ødelegge noe utvendig eller innvendig. Vi får se og høre om det meste; ødelagte drueranker, frukttrær og vinduer, soverom som er rasert og noen grøsser når han forteller om sin sønn som ble skadet av en bosetterkone.
En dag puttet hun steiner i munnen på gutten før hun vred hodet hans ned mot bakken slik at tennene hans ble ødelagt.  
Han forteller videre og viser noen videosekvenser av bosettere som kommer på ”besøk”.

Som alltid, er gjestfriheten stor. Alle får plass i den lille stua, og de byr på søt og leskende drikke i varmen. Mange i gruppen blir stille og alvorlige. Førstehånds informasjon om forholdene på grasrotplan rører de fleste sterkt. Det hele er utrolig, men nå har de sett, hørt og følt stemningen i byen. Dette er faktisk en del av virkeligheten.

Vi kommer oss tilbake til den delen som er fullstendig palestinsk uten noen bosettere. Her er det naturlig aktivitet og støy slik det skal være på en travel dag i en palestinsk by.

Den ene etter den andre takker for turen som faktisk er blitt nærmere 4 timer lang. En sier:

-Takk for nøktern og faktaorientert informasjon. Her trengs ikke noe fargelegging av historiene. Virkeligheten overgår i dette tilfelle min fantasi!
Jeg er enig!

  

En annerledes dag

Breaking the Silence er en gruppe tidligere soldater fra Hebron som forteller om sine opplevelser fra sin tid som soldat. Det hele startet med en fotoutstilling i 2004. Soldatene fra Hebron satte sammen bilder for å fortelle sin historie om hva de hadde opplevd som soldater. Dette har utviklet seg. Nå holder de foredrag for videregående elever om det å være soldat.
Det er en annen påvirkning enn det de vanligvis får ellers fra det israelske samfunn. Alle militærbaser er åpne og dermed også for besøk. På Memorial Day 7. mai er det vanlig at israelske familier feirer ved å la barna leke på tanks, kle seg ut som soldater og ”leke” med virkelige våpen. De fleste barn vet at det er forventet at de avtjener verneplikt, og dette er i deres bevissthet meget tidlig. Senere i ungdommen er planene klare helt til militærtjenesten som er 3 år for gutter og 2 år for jenter. Livet etterpå er ofte ikke planlagt.  Militærets plass i samfunnet vises ofte i reklame, og det er ikke helt uvanlig å se sivile bære våpen.

Soldatene fra Hebron har de siste 2 årene hatt bussturer til Hebron med spesielt interesserte for å vise og fortelle om sine erfaringer fra området. Dette gjør de i full åpenhet og i overensbestemmelse med myndigheter og politiet, men ikke uten problemer. Det er sterke krefter mot disse turene, spesielt blant israelske bosettere i Hebron. For 3 uker siden vant Breaking the Silence en rettsak i høyesterett om tillatelse om å holde disse turene. De er meget populære og går 1-2 ganger pr måned.
Da jeg fikk anledning til å melde meg på, grep jeg sjansen med en gang. Jeg har lenge sett fram til fredag 13. april, og det skulle bli en opplevelse jeg sent glemmer.

Vi var ca 20 deltakere da vi kjørte av gårde med en umerket buss fra busstasjonen i Jerusalem med retning Hebron. Turen fra Jerusalem til Hebron tar 30-40 minutter. På turen reiste vi forbi Betlehem. Nesten hele veien fra Jerusalem er det bebyggelse.  

I Hebron ligger muslimenes fjerde helligste sted etter Mekka, Medina og Jerusalem. Det er Abrahams grav. Vi kommer kjørende fordi, og i nærheten ligger også en jødisk bosetting. Vi kommer bare 100m lenger før vi stoppes av bosettere som blokkerer veien med biler og mennesker som stadig strømmer til.
Vi har to guider som er tidligere soldater i den Israelske hær og har tjenestegjort i Hebron. De kjenner til dette og har opplevd det før. Rolig forteller de at nå er det bare å vente. En av den går med videokameraet og filmer det som foregår. Han snakker med bosettere, de flokker seg om ham. Alle har fotoapparater, mange har videokameraer og noen har våpen hengende over skuldrene eller på hoftene. I dag er de mest aktuelle våpnene videokameraene. Alle filmer hverandre. Det er et komisk syn for oss ”fanger” i bussen. Vi oppfordres til å være rolige, vi får ikke lov å gå ut av bussen og tålmodig sitter vi på plassene våre og fotograferer det som foregår utenfor.   

Det strømmer til flere etter hvert. Politiet går rundt, filmer med sine videokameraer, snakker med alle, men gjør ingen ting. Noen soldater kommer også, men ingen ting skjer. Det er hektisk aktivitet på mobilene. Alle ringer til noen, de fleste til sine advokater. Menneskene går rundt hverandre og filmer, vi i bussen fotograferer og det hele er et underlig skuespill.

Vi blir sittende i 2,5 time. Noen må på toalettet. En politibil fylles opp med turdeltakere og kjøres av gårde til politistasjonen for å gå på toalettet. Flere har behov for et toalettbesøk, men det blir med denne ene turen. De har annet å gjøre enn å kjøre ”tissetrengte” utlendinger til politistasjonen der kapasiteten på toaletter er begrenset, får vi høre.
Guidene forteller at når vi kommer av gårde, kan vi stoppe hos en palestinsk familie og gå på toalettet alle 25 om vi vil! Der er det hjelpsomhet til det ikke finnes mer å dele. Slik er den grunnleggende palestinske mentaliteten.

Flere bosettere har med barna sine. En av dem har med sin 1,5 år gamle datter og plasserer henne i en barnevogn rett foran bussen. Alle knipser bilder og tar video! Det blir tilløp til diskusjon og høye røster, men det roer seg igjen når videokameraene surrer i nærheten.

Til slutt tillater politi og soldater at vi kjører videre 500 m. Da mener de at vi har fått tatt turen slik domstolen har gitt tillatelse til. Ifølge advokaten til Breaking the Silence er dette dumt å akseptere. I en ny rettssak vil en retttrett ha større gjennomslagskraft enn å ta turen 500 m til uten å få lov å komme ut av bussen. Bussen får lov å snu, mens vi følges av flere politibilder og soldater. Guidene holder oss hele tiden oppdatert på hva som skjer. Det er fortsatt usikkert hvor vi skal kjøre og hva vi gjør ut av turen. Etter enda noen telefoner til advokaten, fortsetter vi turen i områder der vi har lov å bevege oss for det meste på palestinsk jord.

Vi stopper ved en utpost. Det er et sted som bosettere setter opp campingvogner og smått, men sikker flytter flere til. Når antallet er kommet opp i ca 70 mennesker, forplikter den israelske stat seg til å sørge for vann og strømtilgang. Dermed er en ny bosetting etablert på palestinsk område!
Nær en bosetting finnes nesten alltid soldater. De beskytter bosettere mot palestinere. Slik utvider bosetterne sine landområder. Hvis palestinere går til sak for å hevde sin rett, taper de som oftest med begrunnelse ”sikkerhetsrisiko”. Bosettere trenger en buffersone mot palestinske bønder og tar for seg av landområder som er beitemark for får og geiter. Slik drives fattige palestinske bønder vekk fra gårdene sine. Noen lever heller ikke på gårder, men i telt eller huler. Når noen av disse hulene eller teltene etter hvert blir liggende litt for nære bosetterområder, får de rivningsordre. Det betyr at soldater innen en viss tid kommer for å rive ned teltene hulene. Da får de ikke noe forvarsel, og det kan skje innen få minutter når som helst på døgnet. Dette skjer stadig med hus som ligger i områder for nær israelere. Ofte protesterer palestinerne, og det blir rettssak, men i praksis er dette kun en utsettelse. Det har hendt at palestinere har vunnet saker i domstolen i Haag, men Israel bryr seg ikke om det, men fortsetter å ta områder fra palestinere på denne måten. Aggressive og voldelige bosettere er et viktig ledd i dette. Mange av de bosetterne som vi hadde utenfor bussen i dag, kommer fra USA. De er ideologiske og fanatiske i forhold til det å bosette seg i Det hellige land; det landet som Gud lovet det utvalgte folk.

Vi ender opp i et goldt og ørkenaktig område. Det er støvet, tørt og solen steiker over oss. Det finnes ingen skygger i et landskap uten trær. Den tidligere Israelske soldaten fører oss til en teltklynge 100-200m fra veien. Her tar vi all plass på gulvet i et stort telt. Vi sitter på puter med skygge for solen. Teltet er åpent på nesten alle sider, og vinden gjør det svalere og nesten behagelig. En mann forteller på arabisk og den tidligere israelske soldaten oversetter. Vi får høre en historie om ødeleggelse av huler, rivningsordre på teltene, innskrenkninger av beiteområder, voldelige bosettere på flere åser like ved som stadig trakasserer på ulike måter og om soldater som bare ser på når bosettere utøver skade mot dyr, oliventrær og mennesker.

Palestineren forteller rolig og nøkternt. Det samme gjør guiden vår. Etter en kort stund får vi alle te.
Det er tid for spørsmål.

-Hvor kommer vannet til teen fra?
Det er regnvann som er spart opp gjennom året og om 3 uker er det tomt. Da må vi kjøpe av israelerne helt til neste regnperiode om ca 6 måneder. Det kommer til å koste oss ca kr 15.000.

-Hvordan får dere til det?
I fjor fikk vi støtte fra den britiske stat. For i år vet vi ikke enda.

Jeg vet fra andre steder at ofte må palestinerne betale flere ganger den prisen israelerne selv betaler. Derfor spør jeg om hva den regulære prisen er.

-30 % av dette, er svaret, og jeg håper at verdenssamfunnet er klar over det når det hjelper palestinere med de mest daglige behov.

Egentlig er det den Israelske stat som har dette ansvaret på okkupert område.
Selvfølgelig er det strid om dette. Mye gjelder hvilke ord en bruker; okkupere, annektere eller ta land nærmest på hevd etter 3 år uten dyrking.
Det er også uenighet om en skal bruke ordet bosettere eller kolonister, bosettinger eller kolonier. Slik kan en finne eksempler på ulike faktorer, nyanser, meninger og syn på gammel historie som gjør denne konflikten så kompleks. 

Når jeg på vei til Jerusalem, hopper av bussen nær det stedet i Hebron mine kolleger holder til for å tilbringe to dager der, er jeg full av nye inntrykk.

Jeg kan tenke meg en litt tid for å fordøye dette, men slik er det ikke. En må bare ta det som skjer etter hvert som opplevelsene og inntrykker kommer.

  

Besøk

I forrige uke besøkte vi Abdul og hans familie.
For noen dager siden ringte Abdul. Han måtte absolutt snakke med oss for han hadde noe å spørre om.

Heldigvis har vi en fin uteplass utenfor kjøkkenet der vi på varme sommerkvelder kan sitte med våre gjester å drikke kaffe eller te. Abdul tok sin faste plass og hadde tydelig noe å snakke om. Han klarte ikke å vente lenger:

-Ahmed litt lei seg. Han ønsket også besøk av dere hos sin familie. Kan dere komme på besøk hos dem også? Kan dere komme i kveld?

Ahmed er Abduls bestevenn. Han ønsker også å vise fram sin familie. Dessuten er det status å få besøk av de eneste internasjonale i byen.
Vi svarer ja igjen, selvfølgelig vil vi det, men det må bli i morgen kveld, tidligst.
Abdul stråler opp:

-Nå blir Ahmed glad.
Abdul ringer ham med en gang og forteller at han har lagt fram ærendet sitt. Det passer aldeles utmerket i morgen kveld.-I natt får ikke Ahmed sove. Han gleder seg så til i morgen kveld!
Abdul er alvorlig, men vi smiler litt og tenker at dette sikkert er en overdrivelse. Klart gutten får sove, men Abdul er sikker i sin sak.  

Neste kveld møter vi guttene som avtalt midt i byen på en plass der ungdommen samles nesten hver kveld for å snakke og drikke kaffe. De viser oss vei til Ahmeds familie. Som sist har vi med oss litt kaffe og kjeks. Det er mer vanlig enn å ta med blomster.

Hele familien venter i spenning på oss utlendinger som bare kan si hei og takk på arabisk. Vi blir plassert på hedersplassen i stuen, og alle familiemedlemmer kommer for å hilse. Det vanligste er å håndhilse her i Palestina. Enkelte ganger treffer vi kvinner som ikke håndhilser på menn og enkelte menn som ikke håndhilser på kvinner, men det er ikke så ofte. Vi har lært å være litt tilbaketrukne og venter på hva de gjør.

Det tar ikke lang tid før vi får servering. Vanligvis kommer det brus først, deretter te og så kaffe. I tillegg serveres frukt og søtsaker. I mellomtiden kommer stadig noen mennesker innom for å hilse på oss. I Ahmeds blokk bor det mange slektninger og venner. Alle vet om vårt besøk og vil ta oss i nærmere øyesyn.

Alle arabere kan to setninger på engelsk:

-How are you?
-What’s your name?
Dette er noe vi alltid hører på gaten, i byen og overalt.

Vi kommuniserer godt ved hjelp av engelsk og kroppsspråk. De er opptatt av konflikten, muren, historien og framtiden, men også av oss, seg selv og koranen.
Kvelden går altfor raskt. Vi må snart gå, men først må vi bli med opp i neste etasje for å snakke med slektninger i Nederland via Skype. Den store begivenheten ved at de har internasjonalt besøk skal deles også med disse slektningene!

Mens noen snakker, peker Ahmed ut av vinduet, og vi ser lysene på andre siden av muren, kanskje 100m fra huset i luftlinje. Lysene litt lenger unna er kystbyen Netanya ca 15 km borte.     
Det er merkelig å snakke med slektninger i Nederland via Skype og samtidig se Netanya like ved Middelhavet. Vi vet at ingen av delene har de forhåpninger om å oppleve. Grensene er stengt og tillatelse til å reise ut av Vestbredden er omtrent umulig å oppnå.

På veien hjem spør Ahmed forventningsfull:

-Hvordan var det?

Vi svarer og mener hvert ord:
-Kvelden har vært fantastisk.  Tusen takk, Ahmed.

Mine tanker kretser rundt menneskelighet og materialisme.
Jeg vet at det Palestinske folkets gjestfrihet og åpenhet alltid vil være i min bevissthet for jeg opplever det hver dag. 

Studentvenner

Vi blir ofte kjent med de samme menneskene som de tidligere teamene, men får også nye kontakter.
Det forrige teamet ble godt kjent med mange studenter, blant annet to gutter som skal bli bygningsingeniører.
Abdul og Ahmed er bestevenner og har også blitt våre venner. De kommer på besøk så fort vi gir signal om at de kan komme. De blir sjelden lenge, men liker å sitte å prate om løst og fast.

En kveld for to uker siden spurte Abdul:
- Kan dere komme å besøke min familie i kveld?
Når noen har fått en ide, er det liten vits i å vente for lenge med det, for da blir svaret ofte ”enshalla” som betyr ”om Gud vil” eller ”kanskje”. Da blir det ofte ikke noe av.

Abdul ønsker virkelig at vi skal komme for å besøke hans familie.
Han spør igjen, og vi svarer ja. To av oss blir med ham. På veien kjøper vi kaffe og kjeks slik at vi har med oss noe til en familie som helt sikkert ikke har for mye penger.

Det er ikke alltid lett å vite hvordan det står til med økonomien, men med 9 barn i skolealder vet vi at det koster å leve. De skal betale skolepenger fra første klasse. Ingen ting er dekket av de Palestinske myndigheter, så de fleste sliter økonomisk.
Det forhindrer ikke at vi utlendinger alltid blir tatt imot med åpne armer og tilbydd både mat og drikke.
Gjestfriheten er helt spesiell!Vi nærmer oss huset til Abdul. Gjett om de har ventet på oss. Alle søstre og brødre er til stede, foreldrene også. Vi hilser, noen snakker litt engelsk, andre gjør ikke det, så guttene oversetter, og vi føler oss raskt velkommen.  Først får vi kaffe, deretter kommer det te. Hele tiden med noe godt til. Alt er sukret, kaffe, te og tilbehøret er meget søtt. Vi får raskt dekket vårt daglige behov for karbohydrater.

Vi ser at Abdul koser seg. Han er stolt over sin familie, og han er stolt av de utenlandske vennene sine. Før vi går, må vi se hele huset. Det er ikke helt vanlig. Leiligheten er stor med flotte møbler. Overalt er det ryddig og rent.

På hjemveien er Abdul spent på hva vi har å si. Han smiler stort når vi sier at dette har vært en spesielt hyggelig kveld for oss. Jeg legger til og mener det:

-Du har en fin familie, Abdul.

Arven fra det forrige teamet er noe vi etter hvert setter pris på. Studentene er høflige og hyggelige. De vet hvordan et vennskap skal pleies. En skulle nesten tro de hadde lest i Håvamål!