Hver onsdag er jeg på universitetet for å snakke engelsk med en gruppe studenter som rett og slett bare ønsker å trene seg på å snakke engelsk. Det er både gutter og jenter i 19 års-alderen. Noen av jentene er litt beskjedne, men er aktive og utadvendte når de får være sammen i en liten jentegruppe. Det er greit, og vi deler dem i to grupper.
Jeg tar med meg min PC og har lastet ned noen bilder fra Palestina vi kan snakke om. Det blir godt mottatt, og det blir stadig litt mer engelsk enn arabisk etter hvert som tiden går. Forrige uke ble vi enige om at de selv kunne ta med bilder på en ”stick”. Vi kombinerte kommentarene til deres bilder med framtidsdrømmer.
-Jeg ønsker å se verden, reise og oppleve andre kulturer. Kanskje jeg til og med kan få studere i utlandet? Det hadde vært en stor drøm.
-Ja, det vil jeg også, sier en annen jente.
De fleste er kledd i tradisjonelle arabiske klær. Noen er mer moderne enn andre og har vestlige klær, men alle dekker håret med sjal. De sminker seg, mange er skikkelig tøffe med farger som ”matcher” og skoene er ofte meget feminine. Det er minst et like stort mangfold her som i Norge, kanskje mer.
Jentene ønsker å oppleve, lære og utvikle sine evner. Det står øverst på ønskelisten i håp for framtiden. Noen ønsker selvfølgelig familie og barn, men ikke alle. En jente i jeans, tunika og matchende sjal sier:
-Jeg er allerede gift, men ønsker meg ikke barn. Jeg er faktisk ikke så glad i barn. Mannen min vet det, og det er greit.
En annen jente er ikke helt enig.
-Jeg ønsker meg barn, men vil bare ha to, ikke 7-8 barn, slik som mine foreldre har.
Jentene er åpne og uredde når de sier sin mening.
Religion er viktig og flere ytrer ønske om å besøke Jerusalem for å se de store moskeene der. Det er en drøm som kan gå i oppfyllelse, men det er meget vanskelig. Spørsmålet er nemlig om de israelske myndigheter godkjenner en søknad om innreise til Jerusalem. Grunnen for innreisetillatelse skal være god. Ønsket om å se et hellig sted og be er sjelden god nok grunn.
En time går raskt i godt selskap. For meg er dette ett av høydepunktene i mine arbeidsoppgaver som jeg mer enn gjerne utfører som frivillig her i Palestina.
Jeg tenker ofte på hvem som får mest ut av disse stundene. Jentene gir meg tillit, derfor tør jeg være åpen, utvitende og spørrende. Jeg stiller mange spørsmål og får svar. De er heller ikke redde for å spørre. Gjennom samtalen får jeg forståelse av hvilke verdier de setter høyt i livene sine. Selv om mye handler om ønsker og håp for seg selv, er det ikke annet enn selvfølgeligheter i vår vestlige og ”frie” verden. Jentene er reflekterte og meget hyggelige å bli kjent med.
Jeg får mye å tenke på og blir som mange ganger ellers ofte positivt overrasket.
